«Religion og seksualitet forbinder jeg med overgrep. Prester som henviser seg til guds kjærlighet samtidig som de forgriper seg på unge gutter, er hykleri. I idretten må vi som omgås barn legge frem politiattest. Hvorfor er det ikke sånn i kirken?! « (En venn av meg)

Min venn sikter til de veldokumenterte beskyldningene mot den katolske kirke i forbindelse med seksuelt misbruk av barn utført av prester og klosterfolk. Nå har det i tillegg kommet oss for øret at prester liker å putte ting opp i rumpa si. Dagbladet presenterte oss for denne stakkars presten fra England som var så uheldig å falle på ei potet da han naken skulle henge opp gardiner på kjøkkenet sitt. Dette er jo mest ei artig og forfriskende historie, ei historie som har spredt seg som ild i tørt gress. Nå skal man ikke tro at det er så uvanlig at menn putter ting opp i rumpa si. Skadelegevakta i Oslo kan fortelle at poteter, lyspærer, sjampoflasker og agurk er noe de ofte må fjerne fra menns rumper, og da spesielt i helgene. Jeg er sikker på at disse mennene opplever slike rumpeuhell som svært pinlig, men for denne presten medfører det mer enn en skadet stolthet. Dette er en mann som i hele sitt liv har fått lære at onani er synd, og at denne synden er så alvorlig at den kan betraktes som en dødssynd. Det er ei ekstra tung bør å bære.

Jeg antar at både religiøse og ikke-religiøse mener at prestens rumpestunt har noe «umoralskt» over seg. De religiøse hevder muligens at det er mot Guds lov, mens noen ikke-religiøse vil hevde at dette er naturstridig og ekkelt. Samtidig er det mange som mener at det helt naturlig å skulle forske på sin egen seksualitet. Men en ting er klinkende klart; folk bryr seg, for ellers hadde ikke en prests forhold til sin egen stump endt opp som en nyhetssak. Personlig mener jeg at både prest og klokker kan gjøre hva de vil med rumpa si, men det jeg ikke kan akseptere er det kirkens menn gjør med andres rumper. Og da sikter jeg til rumpene til små guttebarn.
 
Jeg tviler sterkt på at noen religiøse (ikke en gang de dypt religiøse) ønsker å forsvare overgrep og misbruk av barn. Og om noen skulle forsøke seg på et slikt pinlig forsvar ville det være latterlig uinteressant, for deres forbrytelse kan ikke forsvares religiøst. Denne forbrytelsen er absolutt ikke et kall fra Gud. Det er samtidig kjedelig å undre seg over hvorfor prester forgriper seg på barn, for akkurat det er jo selvinnlysende! Prester som er påtvunget et liv i sølibat er seksuelt frustrert. Og her snakker vi om uforløst seksualitet i stor skala! Nei, det jeg synes er mest interessant er å spørre om hvorfor man fortsatt tillater at slikt skjer. Hvorfor blir ikke prester som forgriper seg på barn utlevert til de verdslige myndighetene og dømt?


La oss utvide perspektivet litt
Det katolske bispedømme er alltid forberedt på at seksuelt frustrere prester, munker og nonner på ett eller annet tidspunkt bryter sølibatloven. De har derfor en fast strategi på hvordan slikt skal løses.

1.  Man kaller presten inn till et møte.
2. . Man forsøker å få presten på bedre tanker.
3. Man tvangsflytter presten til et annet sted. Gjerne eviglangt unna sexpartneren.
4. Om kvinnen har fått barn, sørger kirken for barnebidrag, samt at de forsikrer seg at kvinnen og hennes famile tier om barnet far.
5. Presten får ikke ha noe som helst form for kontakt med barnet.
   .
   .
   .
   

   Denne strategien er en dekkoperasjon som skal beskytte kirkens ry og rykte, forteller Rudi Kessel. Presten har brutt en kirkelov så kirken sikrer at slik pinlige hendelser ikke blir kjent utenfor kirkens indre kjerne, til tross for at både mor og barn blir de skadelidende. Den samme strategien blir brukt når en prest forgriper seg på et barn. Presten flyttes, samtidig som de pårørende blir kjøpt til taushet. Det er ikke småpenger det handler om. Prestenes apetitt på barnesex koster skjorta. I 2009 brukte den katolske kirka 3 milliarder (!) kroner til betaling av erstatninger og psykolog-behandlinger til barn som har blitt sexmisbrukt av kirkens menn.

   Men denne arrogante kirken krever fortsatt en rett til å behandle overgrepssakene internt. De verdslige lovene, som du og jeg må følge, blir derforforkastet. Det finnes så klart unntak. En katolsk prest i Tyskland fikk seks års fengselsstraff etter han ble dømt for hele 250 overgrep på tre små guttebarn (9-15 år). Overgrepene hadde foregått gjennom en periode på syv år!(Kilde: politiken.dk).

   Jeg kan ikke forstå noe annet enn at kirkens åndelige ledere har en god begrunnelse til en slik vurdering. De har jo fått utlevert noen moralske antenner de også i likhet med deg og meg. Men problemet er at kirken er så opptatt av sitt eget renomme og blir derfor blinde for den riktig rangorden i etikken. Kirkens etiske konklusjon blir derfor slik; En ripe i kirkens renomme er uendelig mye verre enn misbruk av de svakeste av alle, barna…! Avgjørende for kirkeledelsen er altså ikke hvordan kirken er, men hvordan den tar seg ut. Et godt og plettfritt rykte betyr autoritet, prestisje, makt og svorne tilhengere, fortellerRudi Kessel.
   Jeg ble sjokkert over Kessels påstand og hadde ønsket at pave, biskop, prest eller munk, kunne stå frem og nekte for en slik etisk begrunnelse. Alt annet ville jo være uhyggelig. De må jo føle seg forpliktet til å unnskylde sine handlinger ut i fra en dypere og mer betydningsfull årsak enn å forsvare et rykte, og da gjerne en bedre begrunnelse enn at Gud har skapt meg slik. 

   Dag Øistein, professor i religionsvitenskap, forklarer det slik: Det ligger ingen ond vilje bak kirkens systematiske taushets-manøver. Tradisjonelt sett har Den katolske Kirke ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken er Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten. Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at kirkens menn begår forbrytelse, blir verre enn forbrytelsene i seg selv. For om kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. «Frelsen til millioner av mennesker står på spill«. 
   
   Jeg tillater meg å undre litt her på tampen: Ville ikke kirken fått et bedre rykte om de kunne hindret prestene fra å overgripe seg på barn? Ville det ikke blitt både tryggere og mer behagelig for samtlige – både prester, munker og de uskyldige barna – om kirken hadde opphevet sølibatkravet sitt? Lurer meg på om kirkens ledere i det hele tatt har vurdert dette. Hvorfor kan de ikke børste støv av de hellige horehusene? Mange «hellige» menn har jo hatt stor glede av dem. Ja, selv den gode og gudsfryktige Pave Sixtus IV (paven som bygde det Sixtinske kapell) bygde horehus. Han var forresten en virkelig kåt pave som forgrep seg både på sin søster og sine barn, samtidig som han innkasserte årlig rundt 20 000 dukater i skatt på sine egne, private horer.
   .
   .
   .

   Notat;
   -1490 hadde Roma mindre enn 100 000 innbygger, snart 6800(!) av dem var prostituerte. Både paven, kardinaler, biskoper, abbeder, abbedisser kjøpte og solgte horehus. (Deschner 1987)
   –Den katolske kirke i Holland har i årtier tiet og dekket over titusenvis av saker om seksuelt misbruk av barn. Et nøytralt undersøkelseutvalg har vurdert at mellom 10.000 og 20.000 mindreårige har blitt seksuelt krenket på katolske barnehjem, kostskoler og seminarer i tiden mellom 1945 og 1981.Overgrepene dekker et bredt spekter, fra forskellige former for upassende berøring til den mere alvorlige slags. I følge rapporten har det blitt utført «tusenvis» av voldtekter.

    

   
   Litteratur:
   *Karlheinz Deschner, (Kirkehistoriker) Den kristne kirke.
   *Rudi Kessel; «Hva skal vi med religioner?»
   * Carlo M Cipolla: Det førindustrielle Europa.