Jesus who?

Kategori: Religion | 0 kommentarer » - Skrevet torsdag 26. desember , 2013 kl. 16:37

For et par år siden så jeg filmen Passion of the Christ for første gang. Jeg gråt meg gjennom hele filmen og var hellig overbevist om at Jesus må ha vært den mest stakkars jævel som noen gang har gått i to sandaler. Filmen er bygget opp etter Bibelens tekster og er ment å vise oss den menneskelige Jesus. Riktignok viser Jesus seg som mer klarsynt og mer intelligent enn sine disipler, men ikke som noe mirakelmann med gudommelige egenskaper. Filmen handler er rett og slett om en manns lidelse, Kristi lidelse, Jesu 12 siste timer.Fra bibelfortellingene er vi kjent med en Jesus som er sønn av ei jomfru og en gud. Jesus er en hellig mirakelmann som frivillig lot seg korsfeste for menneskenes synder, bare for å stå opp igjen fra døden tredje dag for å selv bli en gud. Den treenige Gud.

Fortellingen om Jesus blir gjerne kalt for frelsehistorie, og er det sentrale dogmet i kristendommen. I likhet med andre myter og fortellinger har den kristne frelsehistorien en rekke underlige beskrivelser og motsetninger som moderne, tenkende mennesker – og noen teologer – har vanskelig å forstå. Mye av dette uforståelige og bisarre finner man også i en rekke andre fortellinger og myter. Likhetene er så mange at noen har latt seg friste til å hevde at Jesufortellingene ikke er noe mer enn en ny og avansert versjon av de eldre hedenske fortellingene. Altså, la vi ta dette en gang til; Det blir hevdet at Jesufortellingene ikke er frelsehistorie, kristendommen er ikke en åpenbaringsreligion, Jesus er rett og slett en fiksjon – en oppdiktet person – i likhet med utallige andre sønneguder som vi kjenner fra oldtidens myter og fortellinger (Var den opprinnelig Jesus en hedensk Gud? 2007Timothy Freke og Peter Gandy).

Det finnes ingen vitnesbyrd om Jesus fra hans motstandere eller fra andre utenforstående. Det aller meste materiale vi har om Jesus er Det nye testamentet og de apokryfiske skriftene (skrifter som ikke anerkjennes av kirken som en del av bibelen, som feks Thomas-evangeliene og Evangeliet etter Judas).Det er ment at ved å overse det metafysiske i skriftene kan man danne seg et korrekt bilde av en historisk Jesus. Dilemmaet er; Det er ikke store kunnskapen om historisk metode som er nødvendig før man opplever at problemene komme på løpende bånd. La vi ta en titt på noen utvalgte. Problemer oppstår blant annet når man sammenligner de ulike kildene. En av tommelfingerreglene for historieforskning er at uoverstemmelser mellom kildene svekker troverdigheten. Historikere er altså svært opptatt av å sette kilder opp mot andre kilder. Om vi ser på de biografiske opplysingene om Jesus, er det faktisk en hel del som ikke stemmer. Matteus og Lukas kan fortelle at Jesus ble født i Betlehem i Judea, mens Johannes og Markus på sin side påstår at Jesus kom fra Nasaret i Galilea. Også var det denne berømte stamtavle-problematikken. Selv om vi ikke burde bry oss så mye om Jesu stamtavle er det et lite varsku at den avslører at Jesus ikke er av Davids ætt, slik som den i utgangspunktet var ment å bevise. Kirkene har forsøkt å bortforklare denne stamtavletabba, uten at det spiller noe særlig rolle, fordi stamtavlene er så ulike at man i en eller annen guds navn burde kaste den i søppelbøtta. Riktignok regnes begge stamtavlene tilbake til stamfaren Abraham, men der slutter også likhetene. I rekken fra Josef (Jesu far) til kong David, som har et tidspenne på over tusen år, finnes det kun to navn felles. Andre eksempler på ubalanse er hvordan Johannes skiller seg ut fra synoptikerne; I følge Johannes drev Jesus pengevekslerne bort fra tempelplassen allerede ved begynnelsen av sitt virke (Joh 2:13-17); men hos synoptikerne legges denne hendelsen til Jesu siste uke i Jerusalem (Mark; 11:15-19) I følge Johannes strakk Jesu virksomhet seg over 2-3 år, og ved flere anledninger besøkte han Jerusalem ved de store høytidene. Hos synoptikerne derimot får vi bare høre om èn påskefest – den gang Jesus ble korsfestet – og hele han offentlige virke synes å ha funnet sted i løpet av ett år. Dette er noen eksempler som forteller at evangeliene ikke er gode historisk kilder av Jesu liv og virke.Vi kunne bli fristet til å legge Johannesgutten på hylla siden han var litt»skrudd», men det ville være uvitenskapelig, samt at det ikke vil endre det faktum at de resterende evangelier sliter med å gi oss de opplysningene vi søker – som er en historisk Jesus. Spesielt problematisk blir det når man strever etter å være trofast mot de historiske metodene (kildekritikk).
Det synoptiske problem er virkelig flokete, så la vi heller se nærmere på evangeliene som biografi.Felles for antikkens biografi var ønsket om å skildre èn manns mann liv. Intensjonene kunne være mange, blant annet å lovprise en person, fremstette et eksempel for etterfølgelse eller å bevare en persons minne. Om man leser evangeliene og andre biografier fra antikkens tid, vil man straks se ulikhetene med dagens moderne biografer. En moderne biografi vil vanligvis legge vekt på å gi en kronologisk fremstilling og fokusere på personens utvikling. I antikkens biografier gjengir de bare utvalgte episoder av personens liv.

Men hvorfor valgte forfatterne å utelate visse episoder? Plutark (45–120 gresk historiker, biograf og essayist) forklarer:

Fordi jeg skriver ikke historie, men no prescription levitra biografi. Det er heller ikke de mest kjente bedrifter som avslører de gode og dårlige trekk ved en manns karakter. En ubetydelig handling, en kort replikk, en spøk forteller ofte mer om hans sinnelag enn blodige slag […]

Vi må også huske; I den moderne biografi er det gjennomgående idealet å være objektiv, til tross for at den er skrevet med forskjellig intensjoner. De antikke biografene er derimot ofte tendensiøse. Slik kan èn person, som feks vår godeste Sokrates, bli en gjenstand for idealisering fordi forfatteren ønsker å fremme bestemte holdninger eller synspunkter. Antikkens bios-litteratur var altså ment som noe belærende. Evangeliene lige så. (Den store fortellingen). Evangelienes forfattere var i likhet med andre antikkens forfattere ikke så opptatt av å være objektiv. Deres målsetning var å skape ei tro på Jesus. Dette sies uttrykkelig når det gjelder Johannesevangeliet; disse [tegn] er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias […]Dette gjelder også for de andre evangeliene.

Samtidig opplever en historiker det som problematisk at evangeliene ikke reflekterer Jesus slik disiplene en gang opplevde han, men slik de forsto han i lys av trosvitnesbyrdet. Evangeliene skiller seg nemlig ut i fra antikkens bios -litteratur med det faktum at forståelsen av hovedperson som kommer til utrykk ikke er basert på samtidens oppfatning av ham, men på den oppfatningen som vokste frem i lys av påskens hendelser, den berømte lidelseshistorien. Det medfører at hans liv og gjerninger ble en gjenstand for en nytolkning. Med andre ord; disiplene tolket Jesus i ettertid. Evangeliene er altså skrevet retrospektivt (tilbakeskuende) og ikke som en dagbok som beskriver om hendelser dag for dag. Dette kan vi lese ut ifra Joh 12:16 (om Jesu inntog i Jerusalem som oppfyllelse av Sak 9:9) «dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått delt herligheten, husket de at dette sto skrevet om han, og at de hadde hilst ham slik» Da evangeliene ble skrevet, var forfatterne allerede overbevist om at Jesus var Messias, Guds sønn. Dette slår Markus fast allerede i overskriften i sitt evangelium; «dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn». Også Matteus og Lukas forteller innledningsvis om Jesu overnaturlige fødsel som understreker deres syn på Jesus. Han er Guds sønn og oppfyllelsen av de gammel testamentlige profetier. Dette hadde derimot ikke disiplene forståelse av de dagene de gikk sammen med han. Jeg ville anta at uten Jesu «oppstandelse» hadde deres Jesus vært beskrevet langt mer beskjedent enn det som har blitt gjort.