Joralf Gjerstad har i lang tid fått mer eller mindre fritt spillerom i den «alternative sfæren» i Norge. Til tross for noen tvilsomme metoder/dokumentasjoner har Gjerdstad, med god hjelp fra ukritisk media, maktet å overbevise det norske folk at han er en sannsiger og en helbreder.

Det er skrevet seks bøker om Joralf Gjerdstad, bedre kjent som Snåsamannen. Tre av bøkene har han skrevet selv. Den eneste kritiske blant disse bøkene er boka «profeten fra Snåsa»,skrevet av Ronnie Johanson.
En dag, sånn helt plutselig bestemte Gjerstad seg for å legge opp. Med å pensjonere seg mener han samtidig at han bør bli vernet mot all kritikk. Hans tilhengere verner han så godt de kan med tvilsomme og lite overbevisende metoder.De mener at denne tvers gjennom ydmyke, ærlige og oppriktige personen nå må få være i fred. Det blir understreket at denne avskyelige kritikken mot han er basert ene og alene på janteloven, respektløshet, uvitenhet, religions-avsky og ondskap. Så enkelt ble det for Snåsamannens forsvarere å snu kritikken mot denne ene personen som ønsker å sette folketro og overtro i et kritisk fokus. For det er dette denne boka handler om, ikke om Joralf Gjerstad som menneske.  Johansen har altsåprofetier i fokus, og hva er da mer naturlig enn å stille seg kritisk til nåtidens mest omtalte sannsiger og helbreder – den berømte Snåsamannen. Og for orden skyld; det er Gjerstad selv som har satt seg selv i denne utsatte posisjonen som profet.  

Det var boka «Snåsamannen:kraften som helbreder» som fikk Johansen til å se nærmere på Gjerstads evner, som feks. å kunne se inn i fremtiden. Hovedspørsmålet som stilles er om Gjerstad virkelig har overnaturlige evner. Johanson mener han gir leserne noen kritiske svar på dette, samtidig advarer han mot at folk skal tro på Gjerstad sine evner. Jeg synes ikke det er noe avskyelig med et slikt kritisk perspektiv. Og kritikken er slett ikke preget av noe jantelov eller religions-avsky, men av fornuften og en søken etter svar og eventuelle sannheter. Men joda, kritiske det er vi, men ikke fordi man utelukker at det kan skje ting som i første omgang kan være vanskelig å gi en vitenskapelig og naturlig forklaring på, men fordi folk flest er så forbaska ukritiske til å finne årsaken til slike påståtte mirakler. Samtidig ser man faren for denne stadig økende blinde troen til det overtroiske og det alternative.Gjerdstad derimot, ja, han mener så klart at denne kritikken er umoralsk, samt at den håner han for alt han sagt om kirka og religionsundervisningen i skolen.

  «Hvis vi forkaster religionsundervisninga i skolen, så er dette beviset på hva som skjer. Moralen forsvinner. Derfor må ikke religion ut av folkeskolen»(Gjerdstad).

Jeg synes denne «forsvarstalen» er forkastelig og lite opplysende. Han hevder at Johansen og mennesker som meg selv er umoralske løgnere fordi vi stiller spørsmål med hans subjektive oppfatninger om seg selv. Samtidig mener han at vår kritiske tenkemåte kan være en fare for moralen. Skulle gjerne hørt hvilke grunnlag han har for en slik påstand. Gjerdstad mener samtidig at myndighetene må holde personer som Johansen og meg under oppsyn, fordi vi er kritiske til påstander om overnaturlige evner. Betyr det at vi nå må stole på samtlige av de som hevder de har magiske evner – for Snåsamannen er jo ikke den eneste som hevder han har en slik gudegave. Blir man forresten mer moralsk av å tro på guder, ånder, profeter og mennesker med overnaturlige evner?


«Snåsamannen» vil så gjerne bevise
Test meg før jeg dør, har Gjerdstad sagt, men i neste øyeblikk ombestemmer han seg og nekter å la seg teste av vitenskapsfolk. For alle som har besøkt meg er test god nok, påstår han…eller forresten, ja, nei, jo….det er visst ikke tilstrekkelig beviser alikavel, for her finnes det jo ingen mirakler, bare påstander om at mirakler har skjedd. Og så lenge tusenvis av mennesker som har blitt helbredet ikke er tilstrekkelig bevis, velger Snåsamannen å bevise sin gudegave med ord. Det er altså med sine egne bøker Gjerstad dokumenterer sine historier. Her fremlegger han sine egne beviser på at han er helbreder og sannsiger. Det er ingen kontrollerte testinger av hans evner, bare hans subjektive opplevelser av ulike overnaturlige hendelser. Det innebærer at det ikke finnes noe form for kontroller og objektiv verifisering av sannhetsinnholdet av historiene. Man må altså bare akseptere hans ord som tilstrekkelig bevis. Dette er typisk i de alternative sfærene. Man blir nektet å tenke på egen hånd. Riktignok finnes det ingen kompliserte dogmer, slik som man kjenner fra religionene, men en guru kan jammen gjøre samme nytta. Her skal det ikke diskuteres så mye, men bare godtas. Slik er det også i Snåsamannens sfære. Han er den udiskutable lederen og forvalteren av en udiskutabel sannhet eller erfaring, og gjerne bare hans egen erfaring. Alt annet er utelukkende for denne så kalte tvers gjennom ærlige og sympatiske mannen, som så mange ønsker å forsvare som en hedersmann.

Debattene rundt Snåsamannen viser at det folk velger å tro på er mer eller mindre tilfeldig. Mulig det er den personen som prater best for seg eller skriver de beste bøkene man velger tro på. Men slike tilfeldige valg stiller oss ofte i et dilemma, for om man forsvarer én person med overnaturlige evner, er det vel også riktig at man støtter samtlige som hevder de har fått tildelt de samme evnene. Om jeg velger å tro på Gjerdstads fortelling om den blinde jenta som fikk synet tilbake, må jeg da også tro på den som forteller at han sørget for at en amputert arm vokste ut igjen. Eller er det slik at en helbreder bare kan helbrede sykliske sykdommer, slik som Gjerdstad hevder han gjør? Finner man ikke dette noe merkelig: at helbredelser, i de tilfellene de påstås å ha skjedd, alltid gjelder sykliske sykdommer, og at alt annen type helbredelse bare er en bløff?