Gud – hva var ditt motiv?
Gud, jeg ba om å bli sterk, modig og rettferdig, og lovte deg at jeg skulle jeg gjøre verden til et bedre sted.
Jeg arbeidet hardt for å oppfylle min del av avtalen, men til ingen nytte fordi du valgte å gå tilbake på din.
Gud, du ser vel at jeg kjemper og mange mennesker gjør det samme.
Det finnes mennesker som er skadet, utmattet og døende, ofte uten at noen kan hjelpe.
Bryr du deg ikke om hva du utsetter slike mennesker for?
Når de går ned på kne for deg og ber om hjelp, lytter du i det hele tatt, eller er du bare opptatt av deg selv?
Fordi du mener at det skal handle om bare én?
Gud, burde du ikke nå ha forstått at det faktiskt finnes mange flere enn deg selv.
Da burde du også innrømme at det også må handle om mere enn én.
Hva med å åpne øynene for ei stund, slik at du kan se at mennesker blir sårbar av stadig motgang og svik.
Særlig når man ikke ser noe håp og fremtid.
Gud, noen fordømmer mennesket når noe går fryktelig galt. Men jeg dømmer ikke noen andre enn Deg.
Vi hadde jo en en overenskomst.
Du og jeg.
Jeg oppfylte min del av avtalen.
Da synes jeg det er rett og rimelig at du oppfyller din.
Mens jeg ventet på deg, som et menneske full av håp og lojalitet, svevde jeg i skyene.
Jeg hadde troen på at rettferdighet skulle skje.
Men det eneste jeg erfarte var ditt bruk av løgn, manipulasjon og svik.
Du endret meg til ingenting.
Du gjorde meg usynlig og du stjal det mest verdifulle jeg har.
Min tid!
Hva var egentlig ditt motiv?
Jeg forsøker nå å advare, men min stemme blir ikke hørt.
Jeg roper høyt ut at nå vil himmelen falle ned. Men ingen vil høre, ingen forstår.
For hvordan kan man forstå at himmelen faller ned når man ikke en gang kan se de mørke skyene som truer?
De som lider av den omstridte sykdommen ME/CFS, må være blant de svakeste og dårligst ivaretatt pasientgruppene i Helsevesenet, og lite positivt skjer. (Einar Brandsdal)
SYKDOMMENS HOVEDKJENNETEGN
Rask trettbarhet av muskulaturen og sentralnervesystemet ved selv svært små
anstrengelser og en unormal lang restitusjonstid før funksjonen gjenvinnes. Dette betyr i
praksis at kapasiteten er svært begrenset og at man har et svært lavt funksjonsnivå.
I tillegg er det symptomer fra en rekke andre organsystemer. Dette gir symptomer som for
eksempel: feber, frysninger, hodepine, influensafølelse, infeksjoner, svimmelhet,
konsentrasjonsvansker, muskel og muskelrykninger.
Symptomenes art og intensitet svinger avhengig av aktivitetsnivå. Man blir syk/får
tilbakefall av å presse grensene.
For eksempel: Man kan klare å gå en liten tur, men blir liggende i flere dager etterpå.
Dette er ikke en hensiktsmessig måte å håndtere denne sykdommen på, verken i forhold til
det daglige funksjonsnivå, eller med tanke på en bedring/stabilisering av sykdommen og
funksjonsevnen på sikt.
MULIGHET FOR BEDRING
Det er mulig å bli noe bedre over lang tid, men for å oppnå dette må man akseptere
begrensningene og legge forholdene til rette for å kunne håndtere sykdommen på en
hensiktsmessig måte. Det er også mulig å bli svært syk og pleietrengende med denne
sykdommen, det er det mange eksempler på. Det er derfor viktig å ta dette på alvor,
stabilisere sykdommen og forebygge forverring.
BEHANDLING
Det eksisterer ingen behandling for denne sykdommen, og fysisk aktivitet bedrer ikke
funksjonsevnen dersom man går utover sine grenser. Det kan sammenlignes med en
idrettsutøver som er overtrent, ytterligere trening forverrer tilstanden. Grensene for hva
som er for mye aktivitet kan være ufattelig små og betyr at hverdagen med denne
sykdommen innebærer store utfordringer når det gjelder forvaltning av krefter.
Dette er en sykdom som er av varig art og måten en klarer å mestre den på vil påvirke
livskvaliteten.
Gud – hva var ditt motiv ♥
