Saudi-Arabia anvender en streng fortolkning av sharia ( islamsk lovgivning) og er det eneste landet i verden der kvinner har hatt et forbud mot å kjøre bil. I juni 2011 startet kvinnelige aktivister en kampanje for å trosse dette forbudet. Mange ble pågrepet og tvunget til å undertegne et løfte om at de aldri mer vil kjøre bil. 

Nå er det mange sharia -forsvarere som hevder det ikke er forbudt for kvinner å kjøre bil. De mener at oppmerksomheten rundt kvinners begrensede rettigheter i Saudi Arabia og andre islamske stater har som målsetning å sverte sharia, som om man ønsker å gjøre den til noe verre enn den egentlig er ( er det mulig?) Men jo, det er jo en viss sannhet i denne påstanden, for slik jeg har forstått det så finnes det ikke lenger en lov som spesifikt forbyr kvinner å kjøre http://acheterdufrance.com/ bil i Saudi-Arabia, men et formelt forbud innført av innenriksministeren etter at 47 kvinner ble pågrepet og straffet da de demonstrerte i biler i november 1990. Et formelt forbud er med andre ord ikke det samme som et forbud. Et formelt forbud betyr –slik jeg har forstått det — at det finnes noen begrensinger. Så i Saudi Arabia kan kvinner kjøre bil med visse begrensinger. Nå kjenner jeg ikke til hvilke begrensinger dette handler om. Mulig de har bare lov til å kjøre rett frem eller bare til venstre? Men uansett forbud eller formelt forbud; I Saudi-Arabia er det islamsk lov (sharia) som regulerer samfunnet, og denne loven regulerer alle sider av samfunnet, også hvordan kvinner kjører sin bil.

Hvordan har de kommet frem til at det er nødvendig å begrenser kvinners rett til å kjøre bil. Kampanjen i  2009 er jo strengt ikke noe god forklaring, da det var bare et fåtall av Saudiarabiske kvinner som deltok i demonstrasjonen, samt at disse grusomt farlige kvinnene som kjørte bil og demonstrere samtidig fikk straff for sin forbrytelse. Straffen for bilkjøring er forresten 10 piskeslag. Det er greit å vite.

La oss se nærmere på begrunnelsen til dette forbudet

Akademikere ved Saudi-Arabias høyeste religiøse råd mener at det det vil blir en økning i homoseksualitet og en nedgang i jomfruer om kvinner kjører bil. Kamal Subhi, en tidligere professor ved King Fahd University, spådde at uten dette forbudet vil det innen 10 år ikke eksistere noen jomfruer i det arabiske kongedømmet. Mer pornografi ville også bli brukt hvis kvinner var tillatt på veier, og både prostitusjon og skilsmisse ville med dette stige.

Men la oss ikke svartmale dette bildet helt. Det er tross alt blitt noe bedre for kvinnene i Saudi Arabia nå den siste tiden. Blant annet har det nå blitt forbudt for kongedømmets beryktede religiøse politi å plage saudiarabiske kvinner på bakgrunn av adferd og klesdrakt. Men jeg undrer meg; hvordan kan man kritisere kvinnens klesdrakt når de er pålagt å bære slør og abaya som dekker dem fra hodet til tærne? Nå vurderer Saudi – Arabia også en en lov for kvinner å dekke opp sine øyne dersom de anses for «fristende.» Det er bare hendene  som er synlige.  Jeg klarer  ikke helt se hvordan det religiøse politet kunne finne noe å utsette på slike kvinner. De er jo helt usynelige. De er ingeting!

Saudi- Arabia har fått internasjonal kritikk for sine klare brudd på menneskerettighetene. Det har derfor blitt bestemt  at kvinner skal få stemmerett, de skal få utdannelse og rett til å arbeide. Samtidig blir det hevdet at kvinner snart kan få velge hvem de gifter seg med. Dette jo et håp om at det kan bli lettere å være kvinne i Saudi-Arabia.  Problemet er at kvinnen fortsatt vil bli behandlet som umyndig tross denne nye friheten. For uansett hvor mye frihet dette kongedømmet ønsker å gi kvinnene sine er det alltid en mann som skal godkjenne kvinnens ønsker. Det betyr at kvinnene må be om tillatelse av sin ektemann, far, bror eller onkel. Allah har riktignok mistet grepet på verdslige forhold, men samtidig har mannen strammet sitt grep. I våres øyne vil det bety det samme som en svært begrenset frihet. Men det er jo uansett bedre enn det en gang var, vil noen muligens hevde. Tja, all fremskritt er jo en utvikling i rett retning.

Om  Saudi-arabia og andre islamske stater forsetter denne «moderne» utviklingen, blir det vel ikke lenge før kvinnene blir chipmerket eller tvunget til å bruke elektronisk fotlenke.På en annen side kunne en slik overvåking gi kvinnene også friheten til å kjøre sin bil akkurat slik hun selv ønsker å kjøre den(?) Vel, sannelig om jeg vet. For hvilken gode muslimske kvinner vil finne på å sette seg bak rattet når de vet at det kan lede til økt skilsmisse, flere homoseksuelle, mer pornografi og at jomfruer forsvinner fra jordens overflate?

I dette innlegget vil jeg presenter Richard Dawkins tanker rundt uroen vi for noen år tilbake opplevde i forbindelse med Muhammed karikaturene. Ja, det er gammelt nytt, men problemstillingen er muligens enda mer aktuell i dag, så jeg mener det er akseptabelt å fortelle historien bak denne fryktelige fornærmelsen mot muslimene rundt om i verden. Samtidig kan denne fortellingen belyse samfunnets overdrevne respekt for religioner. 

Den omhyggelige forsterkede«krenkelsen» og «fornærmelsen» toppet seg på en eksplosiv måte fem måneder etter de 12 opprinnelig tegningen ble publisert. Demonstranter i Pakistan og Indonesia brente danske flagg (hvor fikk de dem fra?) og det ble reist hysteriske krav om at den danske regjeringen måtte be om unnskyldning. Be om unnskyldning for hva? Regjeringen lagde ikke tegningene og publiserte dem ikke. (NBDansker lever i et land med fri presse, noe mange i islamske land kanskje har hatt problemer med å forstå). Aviser i Norge, Tyskland, Frankrike og USA (men ikke Storbritannia) trykket tegningen som et tegn på solidaritet med Jyllandsposten, og det ble som bensin på bålet. Ambassader og konsulater ble herjet, danske varer ble boikottet, danske borgere og mennesker fra hele Vesten ble generelt fysisk truet. Kristne kirker i Pakistan, uten noe danske eller europiske forbindelser i det hele tatt, ble brent. Ni mennesker ble drept da libyske urostiftere angrep og brente ned det italienske konsulatet i Benghazi. Som Germaine Greer skrev – det disse menneskene virkelig elsker og er flinkest til, er uroligheter.

En pris på 1 million dollar ble satt på hodet til den «danske tegneren» av en pakistansk imam. Han visste nok ikke at at det dreide seg om 12 forskjellige danske tegnere (hvor skulle forresten denne millionen komme fra?). I Nigeria brente muslimske demonstranter ned flere kristne kirker og brukte macheter da de angrep og drap (svarte nigerianske) kristne i gatene. En kristen ble plassert inne i et gummihjul, oversprøytet med bensin og tent på. Demonstranter i Storbritannia med bannere « drep dem som fornærmer islam,» «slakt dem som håner islam,» «Europa du skal få betale,» »rasering er underveis og halshogg de som fornærmer islam,» ble et vanlig syn i gatene. Heldigvis stilte de britiske politikerne opp og for å minne oss på at islam er fredens og nådens religion. ( R Dawkins. Fra «Gud en vrangforestilling»

Når man konfronterer muslimer med slike hendelser, vil de øyeblikkelig hevde at de tar avstand. Noen hevder at de som utfører slike handlinger ikke kan sin islam. Samtidig understreker dem at vi må lese islam om vi skal tillate oss å kritisere islam, for islam er ikke slik som vi hevder den er. Muslimer som kan sin islam er altså vennlige, fredelige, full av nestekjærlighet, samt tilhenger av ytringsfrihet, demokratiet og religionkritikken. Om dette er korrekt, må vi gå ut i fra et det finnes to typer muslimer; de slemme og de snille. Men muslimer er de uansett (?)  Og nå vet vi altså hva de slemme muslimene mente om karikaturtegningen. Da kunne muligens de snille muslimene uttalt seg om denne saken. Og særlig viktig er det at de snille hever stemmen snart, siden de mener de kjenner sin islam bedre enn de slemme muslimene.

De med et religiøst livssyn hevder at Gud finnes, at Jesus var Guds sønn og at verden ble skapt på syv dager. De med et sekulært livssyn betviler både guder, gudesønner og en syvdagersskapelse. Samtidig finnes det mange som mener at spørsmålet om Gud ikke kan besvares. Man må akseptere at menneskene forsatt skal leve i det uvisse om hva som skjer etter døden innhenter oss. Men dette innlegget handler om mer enn å tro på guder eller ikke. Det handler blant annet om hva vi mennesker tror om livet og verden, og hvor vi henter vår kunnskap fra.

«Velsignet er du, Herre vår Gud, universets hersker, for at du ikke har skapt meg som kvinne»

(Fra en ortodoks jødisk bønnebok, fremføres av millioner av jødiske menn hver morgen)

De store religionene er og har alltid vært kvinnediskriminerende. Det er mannen som er mennesket mens kvinnen er en slags menneskelig skapning skapt av Adams ribbebein. Konsekvensene av dette er ubeskrivelige, og de er destruktive.  Å «modernisere» troslæren eller nytolke  religionenes hellige tekster i et forsøk på å styrke kvinnens rettigheter er nesten nytteløst, fordi det er lederne av de ulike religionene som bestemmer. Det vil si; det er mennene som bestemmer. Så istedet for å studere tekstene  må man spørre hva mennene krever av sine kvinner som ugift, som kone og som mor. Hvordan dette slår ut rent konkret, er avhengig av familiens religiøse engasjement. Jo mindre engasjement, jo bedre for kvinnen. I Norge er det religiøse engasjementet svært redusert, samt at den norske kirke er preget av likestilling og likeverd, dette takket være påtrykk av vår sekulære stat. Men samtidig som den norske kvinnen kan nyte sin frihet, ser vi i dag mer av de grove tilfellene av denne kvinneundertrykkelsen. Dette er på grunn av innvandring og globalisering. Kontrastene er enorme, og for en utenforstående må man lure på hvorfor halvparten av de voksne medlemmene av religioner i dag finner seg i å bli til sidesatt og diskriminert.(R Kessel)

Tilbake til kvinnene…

La oss for syns skyld fastslå: Den moderne og selvstendige kvinnen bærer sin hijab frivillig. Kunne man da ikke tillate seg å spørre grunnen til de bærer hijab og hva man legger i begrepet frivillig?

 

De muslimske kvinner bærer sin hijab i ærefrykt og respekt. Ikke for mennene, som ektemann, far, onkel eller bror. De bærer den sin hijab i ærefrykt for Koranen og Allah. Muslimske kvinner ærer Allah, slik som muslimske menn gjør. Hvorfor ærer dem Allah? Fordi dem har lært at de vil brenne for evig om de velger å ikke ære han.Kan man da hevde at det er frivillig å ære Allah?
Hvorfor kan ikke kvinner ære Allah slik mennene gjør. Uten å dekke seg til? Er kvinnens bønn mindre verdt enn mannens bønn?

 

 Om vi kan makte å svare på disse spørsmålene, er vi muligens også klar for en videre debatt om det å bære hijab, niqab, burka eller slør er frivilllig eller ikke. Og man kan gjerne ta debatten om det kunne være «klokt» av samtlige kvinner å dekke seg til. Også de ikke-muslimske kvinnene. Har dette med å dekke seg til noe hensikt i det hele tatt, utenom å ære Allah?

 

• En liten NB til slutt; En ting som er viktig å vite er at uansett grunn de moderne og selvstendige muslimske kvinnene har for å bruke sin hijab, gjør de det vel vitende om at deres valg gir konsekvenser for de kvinner som bruker sin rett til å ikke bære hijab. Kvinner uten hijab blir de «dårlige» muslimske kvinnene mens de som bærer den er de «gode» muslimene. Da er det ikke alltid en reell valgfrihet lenger, ikke en gang her i Norge.
  

 

 
Muslimske menn er ikke følelseløse mennesker. Langt der i fra. De reagerer med sinne, sorg, frustrasjon og vold om noen utfører handlinger som er i strid med deres egen tro og overbevisning. Det ser vi eksempler av fra demonstrasjonene i Afghanistan etter amerikanske soldater brente eksemplarer av Koranen. Jeg har til gode å se bilder av muslimske menn som viser den samme sorg og sinne over en «ikke-islamsk» sedvane som lemlester deres egne kvinner. Dette handler om deres koner og døtre. Jeg har også til gode å høre en unnskyldning fra muslimske menn som i dag støtter og forsvarer en religion som i flere århundre har frarøvet kvinnens opplevelse av seksuell nytelse.

Imamer; er de dumme eller er de løgnere?

Omskjæring av kvinnelige og mannlige kjønnsorganer er i henhold til religiøse og kulturelle påbud. I sin opprinnelse innebar omskjæring fjerning av forhuden hos gutter, men i dag omfatter begrepet også kjønnslemlesting, dvs. inngrep på ytre og indre kjønnsorganer hos begge kjønn. (leksikon)

Til tross for et aktiv (humanistisk) engasjement for å stanse denne lemlestingen av jenter er praksisen fortsatt et stort problem. Også norske jenter blir omskjært, til tross for stor motstand, både fra eksperter og i henhold til den norske loven av 15.12.1995 om forbud mot kjønnslemlestelse. Denne sedvanen er et overgrep, noe som vi i et moderne, sekularisert samfunn er grunnleggende motstandere av. Motstanden og avskyen har de religiøse lederne registrert og de forstår at en slik dominerende kritikk kan svekke deres posisjon som religionens fremste forsvarere i et sekulært samfunn. Deres forsvar blir da å gjøre det de alltid har gjort når de ikke lenger makter å skjule eller unnskylde sin umoral og dumhet; de skylder på kulturen! Jeg kan på ingen måte godta en slik ansvarsfraskrivelse. Det blir for enkelt og det løser ingen problemer. Omskjæring stanser ikke opp av den grunn.

Sheik Abdinur Mahamoud var en av de første imamene i Norge som avslørte at Islam forbyr omskjæring totalt! Dette forbudet avslører han nå etter det i muslimske samfunn har vært en sedvane i over tusen år. Mahamoud hevder at de som linker omskjæring til islam ikke kjenner religionen.  Kvinnelig omskjæring har forekommet i tusenvis av år. Skikken kom til Somalia fra faraoene i Egypt på grunn av handelsforbindelser. Men det er tradisjon, ikke religion, religion.» (Mahamoud).

Man kan da konkludere med at det er en tradisjon, blant annet en islamsk tradisjon. Men hvorfor har man gjennom alle disse årene fått et tydelig inntrykk av at omskjæring, både av gutter og jenter, er en religiøs tradisjon? Hvorfor har ikke Sheik Abdinur Mahamouds forgjengere fortalt tidligere at dette ikke handler om religion. Og hvorfor har de gjennom århundre tillatt sine religiøse tilhengere å utføre slike anti-islamske handlinger? De er ellers så drevne til å forby handlinger som strider mot islam og Koranen. Islam er jo så detaljstyrt at det ikke skulle finnes noe tvil om hva som er galt og hva som er riktig.
Det er forkastelig å skulle drøfte om omskjæring er religiøst eller kulturelt betinget, fordi religionene har selv valgt å benytte seg av denne sedvanen i århundre i de islamske samfunn, selv om de i dag ikke ønsker å ta ansvar /æren for opprinnelsen. Men jeg kan jo foreta en lite oppklaringsrunde her i all respekt for imamer og mullaer, og for deres tilhengere. Man skal jo ikke være for rask med å dømme.

HER ER SPØRSMÅL SOM JEG SITTER IGJEN MED

Er vi lykkelig med å leve i et samfunn der umoral skjer i Allahs navn? Eller er vi så usikker på vår egen moral at vi velger å beskytte en moral som strider mot den samme moralen som vi selv ønsker å videreføre til våres egne barn?

Jeg har i de siste dagene viet min oppmerksomhet til samfunnsdebattanten Yousef Assidig. Yousef er norsk-etnisk, født og oppvokst i et samfunn hvor de humanistiske verdier blir forsvart og verdsatt av de aller fleste, og hvor man som voksen kan velge sitt eget livssyn, med eller uten gud(er). Han er beskyttet av et samfunn hvor kritisk og rasjonell tenkning blir betraktet som en livsnødvendighet i likhet med demokratiet, likeverd, ytringsfrihet og menneskeverd. Yousef har i likhet med deg og meg ingen begrensninger i vårt samfunnn og kan derfor delta aktivt i den åpne samfunnsdebatten. Denne unge mannen konverterte til islam for to år siden og allerede nå er han en iherdig forsvarer av denne religionen. I sitt forsvar av islam bruker han Ordet og Fornektelsen som våpen, og han håndterer sine våpen som en profesjonell.  Som aktiv samfunnsdebattant fremlegger han sitt syn på samfunnet, hvor mye han verdsetter en upartisk stat, religionsfrihet og brobygging mellom ulike kulturer.

Yousef er en hyggelig person. Jeg har selv debattert mot han. Hans ord er vennlige, fargelagt med toleranse, respekt og nestekjærlighet. Hans agenda er å skape fred og forståelse mellom oss mennesker. Men denne unge, kjekke mannen har fått kritikk både av sine trosfeller og sine motstandere. Dette er kritikk han fortjener.

Selv om muslimer i Norge ikke skal påta seg skylden for grusomme handlinger utført i andre muslimske samfunn og islamske stater, er norske muslimer fortsatt tilhengere av islam, den samme religion som oppfordrer til slik umoral og brudd på de moderne menneskerettigheter. De har i likhet med andre muslimer bekjent seg troen på én gud, Allah, og på Muhammed som Allahs profet. Det hele koker som regel ned til én gud, én religion, mange muslimer,  dårlige eller gode muslimer. Disse muslimene, de gode og de dårlige, betrakter ikke alene seg selv som virkeliggjørelsen av idealet, de betrakter også hverandre på et foraktelig vis, der den andre vannhelliger idealet.  Dette handler ikke om gode eller dårlige mennesker, men om den «sanne muslim.» Idealet! Det er sannelig ikke enkelt for en utenforstående å vite hvem som er hva. Mulig Yousef ser seg selv som idealet. Jeg skulle ønske han var det, men jeg antar at mange muslimer er uenig med han.

Norske muslimer er idealet!

 Selv om muslimer mener at de er positive til religionkritikk, har det ikke hindret dem fra å dømme Ayaan Hirsi Ali til å «brenne i helvete.«Hirsi Ali som har satt fokus på undertrykking av kvinner innen islam (blant annet tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner), er altså ikke særlig populær blant europeiske/norske muslimer. Hvorfor ikke? Muslimer verdsetter jo de humanistiske verdiene, i følge Yousef. De burde jo omfavne og forsvare Ayaan Hirsi Ali.

Da jeg konfronterte Yousef med Alis innfallsvinkel til islamkritikken, avviste han hele problemstillingen med å bemerke at denne kritikeren ikke var et englebarn selv. Yousef som konverterte til islam for to år siden har overgått de fleste betydningsfulle imamer og mullaer med å lære oss at omskjæring av kvinner er forbudt i følge islam, men Ali som har kjempet i en årrekke for å bekjempe denne grusomme tradisjonen får ikke et snev av anerkjennelse av denne unge muslimen. Fordi hun ikke er et englebarn!  (Til opplysning; omskjæring er ikke forbudt i islam, men det er heller ikke et påbud. Det er bare anbefalt).

Islams argeste motstandere
Islams argeste motstandere er i følge Yousef Assidiq ekstremistene, og særlig dem som tilhører Norwegian Defence League (NDL). Jeg er så klart uenig: Islams argeste motstandere er mennesker som verdsetter humanistiske verdier høyere enn Allah, islams argeste motstandere er den objektive religionkritikken, islams argeste motstandere er kvinner som mener at muslimske menn er feige, der de gjemmer seg bak en enda feigere gud og profet for å begrense kvinnens frihet.

Samtidig har alle mennesker med noe fornuft tydelig markert en avsky til den islamske lov (sharia) og alle de muslimer som forsøker å benytte seg av den samme loven i våres egne sekulariserte stater. Det er mange eksempler på at dette skjer. Jeg kan nevne dødsdommen på Salman Rushdie, drapet på Theo van Gogh, en rekke voldshandlinger, drap og dødsdommer i forbindelse med Muhammed-kariakturene, og trusler til en rekke demokrati-forkjempere, som Ayaan Hirsi Ali.  Samtidig har vi den umoralen som ikke påvirker oss direkte; som barnebruder, æresdrap, og kjønnslemlestingene. Dette er ikke plutselig terrorangrep som skjer overraskende på oss. Dette er terror på sitt aller verste, som en konstant påminnelse at vi bør begrense våres krav til «frihet.» Samtidig har vi den umoralen som ikke påvirker oss direkte; som barnebruder, æresdrap, og kjønnslemlestingene.

Hvordan håndterer Yousef sine argeste motstandere, som for eksempel meg; som kvinne, ateist og absolutt ikke et englebarn. Jo, han avviser mine bekymringer, min kritikk og mine innspill med å henvise til Koranen. Les islam, oppfordrer han. Les islam! Du kan ikke kritisere islam uten å ha lest islam! Det Yousef tydeligvis ikke har forstått er at dette handler ikke om å lese islam. Det handler om hva islam lærer. Jeg er ganske sikker på at alle verdens kvinner ville lest Koranen om de visste at det kunne gjøre en slutt på all den grusomhet som skjer mot kvinner og barn i den islamske verden. For en ting skal Yousef vite, kvinner som meg bryr seg om alle kvinner, også de kvinner som bor i Saudi-Arabia, Jemen og Egypt.

Ayaan Hirsi Ali (født som Ayaan Hirsi Magan, i Mogadishu i Somalia den 13. november 1969) er en nederlandsk politiker, forfatter og filmskaper.
Hun kom som asylsøker til Nederland i 1992 og ble nederlandsk statsborger i 1997. Etter å først å ha vært medlem i Partij van de Arbeid (PvdA), meldte hun overgang til og ble parlamentsmedlem for Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) 30. januar 2003 til 16. mai 2006.
Filmen Submission som Ayaan Hirsi Ali lagde sammen med Theo van Gogh satte fokus på undertrykking av kvinner i islam.
Hun har utgitt flere bøker, bl.a. Krev din rett! som kom på norsk i februar 2006. Hennes selvbiografi heter Mitt Liv, min frihet utgitt på Cappelens forlag januar 2007.[1] I 2010 kom boken Nomade som ble utgitt på Cappelen Damm.
Ayaan Hirsi Ali har fått en rekke priser og utmerkelser for sitt virke for demokratiske grunnverdier.
I august 2006 flyttet Ali til USA, der hun har fått en stilling ved American Enterprise Institute (AEI), en konservativ tankesmie, men flyttet tilbake til Nederland i 2007. (Wikipedia=

.
.

«Religion og seksualitet forbinder jeg med overgrep. Prester som henviser seg til guds kjærlighet samtidig som de forgriper seg på unge gutter, er hykleri. I idretten må vi som omgås barn legge frem politiattest. Hvorfor er det ikke sånn i kirken?! « (En venn av meg)

Min venn sikter til de veldokumenterte beskyldningene mot den katolske kirke i forbindelse med seksuelt misbruk av barn utført av prester og klosterfolk. Nå har det i tillegg kommet oss for øret at prester liker å putte ting opp i rumpa si. Dagbladet presenterte oss for denne stakkars presten fra England som var så uheldig å falle på ei potet da han naken skulle henge opp gardiner på kjøkkenet sitt. Dette er jo mest ei artig og forfriskende historie, ei historie som har spredt seg som ild i tørt gress. Nå skal man ikke tro at det er så uvanlig at menn putter ting opp i rumpa si. Skadelegevakta i Oslo kan fortelle at poteter, lyspærer, sjampoflasker og agurk er noe de ofte må fjerne fra menns rumper, og da spesielt i helgene. Jeg er sikker på at disse mennene opplever slike rumpeuhell som svært pinlig, men for denne presten medfører det mer enn en skadet stolthet. Dette er en mann som i hele sitt liv har fått lære at onani er synd, og at denne synden er så alvorlig at den kan betraktes som en dødssynd. Det er ei ekstra tung bør å bære.

Jeg antar at både religiøse og ikke-religiøse mener at prestens rumpestunt har noe «umoralskt» over seg. De religiøse hevder muligens at det er mot Guds lov, mens noen ikke-religiøse vil hevde at dette er naturstridig og ekkelt. Samtidig er det mange som mener at det helt naturlig å skulle forske på sin egen seksualitet. Men en ting er klinkende klart; folk bryr seg, for ellers hadde ikke en prests forhold til sin egen stump endt opp som en nyhetssak. Personlig mener jeg at både prest og klokker kan gjøre hva de vil med rumpa si, men det jeg ikke kan akseptere er det kirkens menn gjør med andres rumper. Og da sikter jeg til rumpene til små guttebarn.
 
Jeg tviler sterkt på at noen religiøse (ikke en gang de dypt religiøse) ønsker å forsvare overgrep og misbruk av barn. Og om noen skulle forsøke seg på et slikt pinlig forsvar ville det være latterlig uinteressant, for deres forbrytelse kan ikke forsvares religiøst. Denne forbrytelsen er absolutt ikke et kall fra Gud. Det er samtidig kjedelig å undre seg over hvorfor prester forgriper seg på barn, for akkurat det er jo selvinnlysende! Prester som er påtvunget et liv i sølibat er seksuelt frustrert. Og her snakker vi om uforløst seksualitet i stor skala! Nei, det jeg synes er mest interessant er å spørre om hvorfor man fortsatt tillater at slikt skjer. Hvorfor blir ikke prester som forgriper seg på barn utlevert til de verdslige myndighetene og dømt?


La oss utvide perspektivet litt
Det katolske bispedømme er alltid forberedt på at seksuelt frustrere prester, munker og nonner på ett eller annet tidspunkt bryter sølibatloven. De har derfor en fast strategi på hvordan slikt skal løses.

1.  Man kaller presten inn till et møte.
2. . Man forsøker å få presten på bedre tanker.
3. Man tvangsflytter presten til et annet sted. Gjerne eviglangt unna sexpartneren.
4. Om kvinnen har fått barn, sørger kirken for barnebidrag, samt at de forsikrer seg at kvinnen og hennes famile tier om barnet far.
5. Presten får ikke ha noe som helst form for kontakt med barnet.
   .
   .
   .
   

   Denne strategien er en dekkoperasjon som skal beskytte kirkens ry og rykte, forteller Rudi Kessel. Presten har brutt en kirkelov så kirken sikrer at slik pinlige hendelser ikke blir kjent utenfor kirkens indre kjerne, til tross for at både mor og barn blir de skadelidende. Den samme strategien blir brukt når en prest forgriper seg på et barn. Presten flyttes, samtidig som de pårørende blir kjøpt til taushet. Det er ikke småpenger det handler om. Prestenes apetitt på barnesex koster skjorta. I 2009 brukte den katolske kirka 3 milliarder (!) kroner til betaling av erstatninger og psykolog-behandlinger til barn som har blitt sexmisbrukt av kirkens menn.

   Men denne arrogante kirken krever fortsatt en rett til å behandle overgrepssakene internt. De verdslige lovene, som du og jeg må følge, blir derforforkastet. Det finnes så klart unntak. En katolsk prest i Tyskland fikk seks års fengselsstraff etter han ble dømt for hele 250 overgrep på tre små guttebarn (9-15 år). Overgrepene hadde foregått gjennom en periode på syv år!(Kilde: politiken.dk).

   Jeg kan ikke forstå noe annet enn at kirkens åndelige ledere har en god begrunnelse til en slik vurdering. De har jo fått utlevert noen moralske antenner de også i likhet med deg og meg. Men problemet er at kirken er så opptatt av sitt eget renomme og blir derfor blinde for den riktig rangorden i etikken. Kirkens etiske konklusjon blir derfor slik; En ripe i kirkens renomme er uendelig mye verre enn misbruk av de svakeste av alle, barna…! Avgjørende for kirkeledelsen er altså ikke hvordan kirken er, men hvordan den tar seg ut. Et godt og plettfritt rykte betyr autoritet, prestisje, makt og svorne tilhengere, fortellerRudi Kessel.
   Jeg ble sjokkert over Kessels påstand og hadde ønsket at pave, biskop, prest eller munk, kunne stå frem og nekte for en slik etisk begrunnelse. Alt annet ville jo være uhyggelig. De må jo føle seg forpliktet til å unnskylde sine handlinger ut i fra en dypere og mer betydningsfull årsak enn å forsvare et rykte, og da gjerne en bedre begrunnelse enn at Gud har skapt meg slik. 

   Dag Øistein, professor i religionsvitenskap, forklarer det slik: Det ligger ingen ond vilje bak kirkens systematiske taushets-manøver. Tradisjonelt sett har Den katolske Kirke ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken er Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten. Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at kirkens menn begår forbrytelse, blir verre enn forbrytelsene i seg selv. For om kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. «Frelsen til millioner av mennesker står på spill«. 
   
   Jeg tillater meg å undre litt her på tampen: Ville ikke kirken fått et bedre rykte om de kunne hindret prestene fra å overgripe seg på barn? Ville det ikke blitt både tryggere og mer behagelig for samtlige – både prester, munker og de uskyldige barna – om kirken hadde opphevet sølibatkravet sitt? Lurer meg på om kirkens ledere i det hele tatt har vurdert dette. Hvorfor kan de ikke børste støv av de hellige horehusene? Mange «hellige» menn har jo hatt stor glede av dem. Ja, selv den gode og gudsfryktige Pave Sixtus IV (paven som bygde det Sixtinske kapell) bygde horehus. Han var forresten en virkelig kåt pave som forgrep seg både på sin søster og sine barn, samtidig som han innkasserte årlig rundt 20 000 dukater i skatt på sine egne, private horer.
   .
   .
   .

   Notat;
   -1490 hadde Roma mindre enn 100 000 innbygger, snart 6800(!) av dem var prostituerte. Både paven, kardinaler, biskoper, abbeder, abbedisser kjøpte og solgte horehus. (Deschner 1987)
   –Den katolske kirke i Holland har i årtier tiet og dekket over titusenvis av saker om seksuelt misbruk av barn. Et nøytralt undersøkelseutvalg har vurdert at mellom 10.000 og 20.000 mindreårige har blitt seksuelt krenket på katolske barnehjem, kostskoler og seminarer i tiden mellom 1945 og 1981.Overgrepene dekker et bredt spekter, fra forskellige former for upassende berøring til den mere alvorlige slags. I følge rapporten har det blitt utført «tusenvis» av voldtekter.

    

   
   Litteratur:
   *Karlheinz Deschner, (Kirkehistoriker) Den kristne kirke.
   *Rudi Kessel; «Hva skal vi med religioner?»
   * Carlo M Cipolla: Det førindustrielle Europa.

    

   

For noen dager siden deltok jeg i en debatt om islam.
Tema var: Er bønnen, som er del av islams religionsutøvelse, frivillig eller tvang?

Påbud, anbefaling og forbud i islam

• Både i omskjæring og hijabdebatten er det et klart skille mellom påbud, anbefaling og forbud. Det samme gjelder det å be fem ganger om dagen og det å faste, hevder Tariq Ramadan, en sveitsisk professor i islamstudier. Ingen kan tvinge fedrene til å omskjære sin døtre og ingen kan tvinge kvinnen til å bruke hijab, forklarer Ramadan. De fleste norske muslimer samtykker i Ramdans tolkninger når det gjelder omskjæring av jenter, dette er en anbefaling og ikke et påbud, blir det hevdet. Men når det gjelder hijab er det delte meninger. Noen mener det er et påbud mens andre mener at det er en anbefaling. Når det gjelder bønn og faste, er det også delte meninger, men de norske muslimene som deltok i denne debatten var midlertidig enige i at bønn ikke er valgfritt; det er et påbud, men tvang er det ikke. I islam er det nemlig ikke tvang hevder de. «Det er ingen som står med våpen og truer mennesker ned på bønneteppet fem ganger daglig.» 
• Det er vel ingen overraskelse at jeg i denne debatten hevdet at et påbud om å delta i bønn er en «uting.» Dette gjør islam til en motbydelig religion i mine øyner. Mine motdebattanter mente jeg burde klare å skille mellom begrepene tvang og påbud, samt at jeg  burde sannelig vise mer respekt for andres religionsutøvelser. Begge deler er utrolig vanskelig, særlig det å vise respekt, fordi jeg mener at islams påbud om å delta i bønn er et klart brudd på menneskerettighetene. Jeg vurderer ikke bønnen som verken påbud eller anbefaling. I mine øyner er dette tvang!  Min oppfatning av islams religionsutøvelser ble derimot ikke godt mottatt av mine motdebattanter:  

  «Sissel – du har studert ditt og datt – da bør du etterhvert forstå at inne i denne handlingen «å tro» ligger et annet tankesett enn hva du har «wrapped your mind around.»Dermed er dette i følge deg grusomt, men i følge andre andre nødvendig. Og du er ganske nedlatende i forhold til dette synes jeg. Så derfor får du slike negative reaksjoner.»

• Jeg synes det er noe underlig at norske muslimer reagerer så negativt når jeg påpeker et mulig brudd på menneskerettighetene, for dette er jo de samme rettighetene som de selv hevder de forsvarer. Er det slik at noen muslimer egentlig ikke er helt klar over hvilke rettigheter de forsvarer, for det kan umulig være samtlige av dem. Mulig det er bare religionsfriheten ♥ den som gir dem retten til å være en god muslim i en ikke-islamsk stat  ♥ de mener er verdt å forsvare? 

• Mulig det for mange høres litt pirkete ut å skulle beskylde obligatorisk bønn som et brudd på menneskerettighetene. La meg helt enkelt forklare. La meg vise hva jeg har «wrapped my mind around,» så kan du jo selv avgjøre om du mener bønn i islam en anbefaling, et påbud eller tvang.

Islams fem søyler

• Dette betyr: I islamsk lov defineres en muslim i forhold til de rituelle pliktene og ikke ut i fra en personlig tro. En muslim er den som uttaler trosbekjennelsen, utfører bønnen, faster, betaler sin skatt og foretar pilegrimsreise.  Å tro på Allah er ikke tilstrekkelig. I Islam er spørsmål om tro ikke en personlig sak. Å tro på Allah alene gjør deg ikke til en muslim, siden det er flere enn muslimer som tror på denne samme guden. Det er ment at man behøver en slags rettslig grunnlag for å avgjøre om du er muslim eller ikke.  Om en person faller utenfor slike grunnlag, vil det få konsekvenser, og konsekvensene kan være katastrofale, i verste livsfarlig. Abdullahi Ahmed An-Na’im har i Towards an Islamc Reformation forklart hvordan et borgerskap ble knyttet til religions-tilhørighet. Muslimske menn er borgere med fulle rettigheter, muslimske kvinner har begrensede rettigheter, bok-folkene (jøder og kristne) har også rettigheter i en muslimsk stat, men ytterlige begrenset. Helt nederst i dette hierarkiet finner man «ikke-personene», det vi si; de som hverken er muslimer eller hører til bok-folket. Det er ganske mange. Det skapes så klart en redsel av de rettslige konsekvensene av å bli erklært som murtadd (frafallen). I hadith-litteraturen har man hjemmel for dødsstraff for frafall fra islam. Dette kan være mennesker som fortsatt ønsker å være muslim, men som faller utenfor det som majoriteten har definert som en muslim. I Sudan, Iran og Pakistan er det staten som definerer dette, men også i stater med sekulær lovgivning, som feks Algerie, må man vise til religions-tilhørighet når man søker visum. I land som Egypt og Syria, og til og med sekulære Tyrkia, er spørsmålet om religions-tilhørighet relevant i privatrettslige saker. I følge islamsk ekteskapslov kan en muslimsk kvinne aldri gifte seg med en kristen mann, en muslimsk mann kan derimot gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne. Hvis en ektefellene forlater islam, for eksempel å konvertere til en annen religion, er ekteskapet automatisk oppløst. En frafallen mister også alle rettigheter til barna og gjøres arveløs. Dette handler ikke bare om å være en muslim eller ikke-muslim, dårlig muslim eller god muslim. Dette handler om mennesker som lever under svært vanskelig kår. De blir sett på som undermennesker. Slaveriet blir også rettferdiggjort på denne måten; hedninger kan fanges og selges. De er ikke-muslimer, de er ikke-mennesker.

Da kan du selv vurdere hva du hadde valgt å gjøre.Hva hadde vært det beste for deg og dine barn. Delta i religonsutøvelsene eller risikere å bli en frafallen? Ut i fra dette kan du vurdere om bønn er et påbud, en plikt eller tvang! 

FB har sveiset store deler av befolkningen sammen via private FB-profiler og debattforum. Noen av disse debattsfærene er åpen for det offentlige mens andre er lukket og svært hemmelige. Det er en egen eim i disse hemmelige rommene. Den minner om sur tobakk, svette, hat, misunnelse og gammel sprit. Noen takler stanken, andre ikke. Forumene har ofte en etablert medlemsgruppe, de som er aktive og «kjenner alle» Når nye medlemmer kommer inn, oppstår det som regel et snev av brakkelignende hysteri hos den harde kjerne.

De nye blir målt og veid grundig slik nykommeren kan plasseres i en bås der det er ment de passer inn. Det hele resulterer i innviklede allianser og febrilske rykter. Finnes det ikke noe å ta deg på så har man ingen betenkeligheter med om å fabrikkere noen godsaker om deg. Absolutt alt er tillatt i kampen om å kunne hevde at man er den mest moralske av oss all og kreve sin gudommelige rett til å plassere motdebattanter i denne moderne og avskyelige gapestokk.

De fleste medlemmene opptrer som observatører og åpner sjeldent eller aldri sin munn, men de får definitivt med seg de siste nyhetene og hvem som er dagens syndebukk. Det er en avskyelig hyenementalitet vi finner hos det moderne mennesket. Vi er tilskuere som velger å følge mobben for å kunne beskytte oss selv og våres egne mot den samme mobben vi er med på heie frem. I slike forum får man beviset på at dette med å være moralsk, høflig, tolerant og tenkende ikke er medfødte egenskaper. Ikke er det gudeskapt heller. Dette må vi mennesker ha opplæring i, vi må trene på det (noen mer enn andre) og vi må holde det ved like slik det ikke forfaller. Og la meg understreke med det samme at nå prater jeg ikke om ungdom med hormonkræsj som slipper ut litt overflødig steam mellom øktene med å knipe kviser og gremmes over nystrammet tannregulering. De stakkars smådjevlene kan man jo forstå på et vis. De jeg viser til her er godt voksne menneske. Man kunne muligens anta at kvinnene var de verste, men dette er ikke tilfelle. Her står mennene gamle kjerringer en høy gang. De rotter seg sammen som testosteronfrie fløtepuser med rosintestikler og spyr sin galle for å berge den lille ære de har igjen etter å ha levd et stakkarslig lang liv som en nestenmann. 

Jeg har alltid vært tydelig når det gjelder min holdning til til islam. Det skal altså ikke komme som noe overraskelse på noen når jeg hevder at islam er den verste religionen i moderne tid. Jeg har ikke deltatt i debatter om ideologien islam eller innvandrerpolitikk, rett og slett fordi det er ikke slike emner som trigger min nysgjerrighet. Ut i fra dette har jeg nå i månedsvis blitt uthengt i ymse forum som nazist, jødehater, muslimhaterog rasist. Jeg har mottatt trusler på grunn av min blogg, jeg har blitt presentert som ei fra ytre høyre i en annens blogg, og jeg har blitt utesengt av FB forum som Hedningsamfunnet og Skeptikergruppen på grunn av min «ekstremisme». Og toppen på kransaka; jeg digger ABB.

Nekrofili og islam 

Det hele begynte med en debatt hvor noen hevdet at nekrofili var en del islam. Jeg gikk inn i debatten. Så klart. Den handlet jo tross alt om islam. Jeg kommenterte at nekrofili ikke var vanlig innen islam, men det er tross alt ikke helt ukjent. Det ble senere hevdet at jeg hadde ment at det er vanlig at muslimer har sex med lik ! Senere ble det hevdet at denne hatefulle kjerringa (som er meg) mener at alle muslimer har sex med de døde. Dere kjenner fjæra som blir til 10 høns? Vel, denne fjæra kan enkelt skape en muslimhater og en rasist.

Det er ikke alle som har forstått at en påstand aldri skal stå alene, men gå hånd i hånd med et argument eller et bevis. Jeg derimot kan vise til at nekrofili ikke er ukjent innen islam. For hvorfor skulle det være det? Mener man at det er mindre kjent blant muslimer enn hos kristne, ateister eller jøder? Hvor usannsynlig er det at en eller flere av de geistlige innen islam har hatt en juridisk vurdering av dette. Alt annet, som feks hva du skal ete og drikke, hvordan du skal be, hvor du skal handle, hvordan du skal kle deg, med hvem/hva/når/hvordan du kan ha sex, og mye mer er en del av islam, og andre religoner for den saks skyld. Men for påstandens skyld og for at dette innlegget skal bli noe matnyttigt for dere lesere kan vi se litt nærmer på dette emnet.

Onani, døde koner, fatwa og menn med ekstremt små tisser

La oss først bli litt bedre kjent med Abdel Bari Zamzami Ben Seddik, en marokkansk geistlig av den moderate typen som er blant de mest kontroversielle religiøse figurer i Maghreb.  Zamzami var av grunnleggerne av den marokkanske foreningen av moderne rettsvitenskap forskning og studier. (2001).Foreningen tar sikte på å bekjempe strømmer som prøver å utrydde sharia loven fra grunnloven. I 2007 vant Zamzami et sete i parlamentet takket være populariteten der han forkynner i Casablanca. Zamzami var både en populær forkynner, men også svært kontroversiell. Populær var han for sine religiøse taler. Upopulære da han ble for grådig og fordi han i sin forkynnelse blandet det religiøse med det politiske. Zamzami er mannen som mente Amazigh -språk og identitet er vederstyggelighet og at samtaler (å gjøre Amazigh et offisielt språk i Marokko) er kjetteri i henhold til den muslimske tro. Det er ikke annet å vente at dette skapte store reaksjoner i Amazighsamfunnet. Han ble siden både kritisert og utstøtt av sine egne. Han mistet til slutt retten til å holde prekener. (Ikke en helt ukjent kar innen islam med andre ord).
Som tidligere nevnt var Zamzami en bidragsyter til «islam online» der han tidvis utstedt fatwaer og svarte på spørsmål om rettslære. La meg understreke at Zamzami er en av de geistlige innen islam som mente at islam må endre seg med tiden, noe som innebar at han skapte en viss usikkerhet og protest, ikke bare fra det marokkanske samfunnet, men også i det internasjonale muslimske samfunn. Det er jo en uting at en av islams geistlige skulle mene at kvinner kunne få onanere som de selv ønsker og med de hjelpemidler som de selv fant passende (eller hadde for hånd). Gulerøtter, flasker, sexleketøy, det spiller ingen rolle mente Zamzami, så lenge det kunne tilfredsstille kvinnen. Andre fatwa som skapte reaksjoner var anbefalingen om at man kunne gi folket muligheter til å ta medisin uten å bryte fasten under Ramadan så lenge de ikke drikker vann. Men hans siste fatwa, den så kalte nekrofili- fatwa, var muligens den som skapte mest røre og internasjonal oppmerksomhet. I vestlig media kunne man lese at i henhold til marokkansk lov ble det tillatt å ha sex med sin ektefelle på bakgrunn av Zamzamis anbefaling.

Vår godeste Zamzami bruker et vers fra Koranen når han utstedte denne fatwaen. Men nå er det ikke slik at Zamzami anbefaler at man har sex med sine avdøde ektefeller. Langt der i fra! Han forteller selv at dette er en skammelig handling og at det er ikke forventet at en balansert person skulle ønske å «sove» med sin avdøde kone. Men samtidig sier Zamzami  at han ikke har noen rett til å forby en slik handling fordi fatwaer reflekterer til Allahs lover.

Han sier altså; selv om vi finner Allahs lover beklagelig, vet Allah best. 

Notat; En fatwa er alltid formet som svar på et spørsmål som er blitt reist av en person, gruppe eller institusjon. Fatwaen uttrykker den rettslærdes tolkning av islamsk lov. (NB En fatwa er rettledende, ikke bindende) En fatwa har følgelig en annen status enn en rettskraftig dom. Fatwaen informerer og uttrykker et synspunkt, og den som reiser spørsmålet står fritt i å konsultere andre muftier. Den sosiale gjennomslagskraften en fatwa får, avhenger dels av muftiens autoritet og prestisje, dels av de troendes frivillige aksept. Et eksempel; Ayatollah Khomeinis fatwa av 14. februar 1989, som dømte den britiske forfatteren Salman Rushdietil døden, er også noe som skapte debatt blant islamske lærde. I tillegg til de som aksepterte fatwaen, fremhevet mange rettslærde det de mente var formelle feil som ugyldiggjorde fatwaen.  Kort(ere) sagt; En fatwa blir ikke automatisk akseptert, og det ble heller ikke nekrofilfatwaen. At nekrofil er blitt drøftet innen islam betyr altså ikke at nekrofili er en del av islam.

Fatwa meg her og fatwa meg der 
Det som er mest interessant i denne nekrofilidebatten er hvordan man i moderne tid fortsatt tolker Koranen i et febrilsk forsøk på å finne svar til de muslimene som søker råd og veiledning. Dette er jo bare latterlig. Hvorfor kan de ikke bruke vitenskapen til hjelp når de undrer seg over om det burde være tillatt å ta medisinen sin under faste ? Hvorfor kan ikke kvinnen selv bestemme hvordan de skal onanere? Kvinnner kjenner sitt underliv aller best. Hvorfor skal de søke råd frade geistlige mennene? Og! Om man skulle gjøre debatten riktig så spenstig, kunne man samtidig spørre hvorfor noen muslimske samfunn mener at det å ha sex med et dødt menneske er noe mer avskyelig enn å ha sex med ei 9 års gammel jente, omskjære sin barn, straffe voldtatte kvinner med å steine dem til døde, nekte kvinner å kjøre bil, og hevde at homofili er en sykdom. At nekrofili blir drøftet innen islam er jo peanøtter sammenlignet med alt det åndelige vissvasset de styrer med, der de krummer sin rygger over hellige tekster for å kunne svare på spørsmål og utstedet nye fatwaer for det moderne samfunnet.  

Notat; Å utstedte Fatwaer er jo en islam-ting å gjøre.  Innenfor islam er det to Hadith som sier litt om å utstede fatwa: «Den som utsteder fatwa uten grunnlag av Islam (Koranen, Hadith og andre kilder), kan gjøre sitt område i helvete klar.» På den annen side kan en jurist som utsteder en fatwa etter beste evne og samvittighet forvente to guddommelige belønninger hvis han har rett og en hvis han tar feil. Ut i fra dette er det ikke annet å vente at de kvier seg for å tenke på egen hånd.»

Så;

Dette var vel ikke så vondt å lese, var det det da? At nekrofili har vært og muligens forstatt er et tema innen islam er det vel ingen som kan ta skade av å kjenne til.  Det vil si: muslimer og deres støttespillere blir muligens støtt av dette og av den grunn antar dem at de har en slags gudommelig rett til å mene at  som våger å vise til de mer pinlige eller dårlige sidene av denne religonen er rasister og muslimhatere. 

Og tro meg når jeg sier; dette er et reelt bilde av religionsdebatten i Norge, i 2013. Jeg finner det skammelig og til tider så inderlig pinlig.  Riktignok vil noen mene at deres stempling av meningsmotsandere bør aksepteres, siden de anser seg selv som en støttespiller for antirasismen, uten at jeg forstår hvordan slike metoder kan begrense rasisme i det hele tatt.

Islam er nåtidens mest intolerante religion/ideologi. Islam er intolerant mot den individuelle frihet, den selvstendige tenkningen, ytringsfriheten, minoriteter, ikke-muslimer, homoseksuelle, og den er både mistenksom og intolerant mot kvinner. Ingen andre religioner viser slik intoleranse som islam. Vi har lært oss at vi skal tolerere denne intoleransen, noe som ikke bare er en dum tankegang, men også en farlig tankegang. Riktignok er det ønskelig at vi betrakter de aller fleste muslimer som moderate muslimer og ikke som ekstremister, men dette er i  seg selv ganske flokete med tanke på hvordan islam har markert seg i vår samfunnsdebatt de siste årene. Hele 97 % av muslimene er moderate muslimer, blir det hevdet. Men om flertallet av muslimer er moderate bør vi  se nærmere på hva det innebærer dette moderate islam.

• Mulig vi kan beskrive de moderatemuslimer i Europa som de muslimer som unngår å delta i direkte voldshandlinger og trusler i Allahs navn mens de samtidig kan mene at det kan være nødvendig med voldshandlinger, om islam blir utsatt for kritikk eller sjikane. Det er også de moderate muslimene som kan mene at homofili er en sykdom, fordi det står skrevet i den hellige Koran, men samtidig kan de unngå å støtte dødsstraff for homofili, dog uten å fordømme de som mener at dødsstraff for homofile er riktig og nødvendig.De moderate muslimer i Norge omskjære ikke sine jenter, men tross dette moderate synet måtte man i 1995 innføre en lov som forbyr denne religiøse sedvanen, og fortsatt blir norske jenter sendt til utlandet for å omskjæres, fordi dette ble anbefalt av Muhammed. Opp til 7000 norske jenter står i fare for å bli omskjært. På bakgrunn av dette høye tallet kan man muligens anta at også moderate omskjærer sine jenter. Moderate muslimer omskjærer sine gutter. Det er også mange ikke-muslimer som mener at dette er en ganske «moderat» lemlestelse, siden vi ennå ikke har fått et forbud som kan beskytte guttebarna. Den moderate muslim kan også være den muslim som ikke følger alle påbud og krav som islam stiller, som feks bønn fem ganger daglig og fasten. De moderate muslimene kan også velge bort noen forbud, som feks vennskap med ikke-muslimer og homofile. Men de ville nok ikke våget å påstå blant sine trosfeller at Muhammed en gang i fortiden hadde tolket Allahs budskap ukorrekt. En moderat muslim er nok smertelig klar over at en slik påstand kunne innebære «The kiss of death»
  

Å skille mellom de moderate og radikale muslimer er ikke en enkel sak, men begrepene brukes flittig, og ofte ukritisk, for å kunne å skille de snille muslimene fra de vonde muslimene, de gode muslimene fra de dårlige muslimene. Her er et eksempel på denne problemstillingen om ekstremisme.

«Det er mange som mener at «ekstremisme» er farlig. Men hva er egentlig «ekstremisme» og hva er ikke? Lederen for Det europeiske fatwarådet vil utrydde jødene. Er det «ekstremisme»? Og hva med Moheylden Mohammad som studerte islam ved det prestisjetunge universitetet i Medina? Her påpeker han at Koranen er full av oppfordringer og pålegg om krig: Er han «ekstremist» ? I så fall hva da med profeten Muhammed som fikk Koranen med alle sine befalinger om krig nedtegnet, og som selv lanserte en rekke angrepskriger. Var profeten Muhammed «ekstremist»? Kan man da si at profetens lære er «ekstremistisk»? Kan man grovt sett si at de muslimene som baserer sitt livssyn på profeten Muhammeds lære er ekstremister? Og at de som baserer sitt livssyn på ideene til andre autoriteter som Barack Obamas og Jesus Kristus’ lære er vanlige muslimer?»

Dette er sikkert noe man kunne drøftet videre, men jeg vil istede gå tilbake til denne toleransen som jeg begynte med innledningsvis. Vi antar at de moderate muslimene (97% av muslimene. Husk det) er like opptatt av dette med toleranse og respekt som vi er. Vi har jo erfart at i minoritetsgrupper er muslimene svært opptatt av hvordan majoriteten skal vise toleranse mot denne minoriteten de selv tilhører. Men om du følger litt med i media vil du også oppdage at der islam er en majoritet er rettighetene til minoritetene så og si fraværende. Når islam er en minoritet, blir det også mye prat om menneskets rettigheter i lys av FNs menneskerettigheter, men når islam er en majoritet blir de samme rettighetene kastet rett at av vinduet. 

Toleranse i toleransens navn?

Noen mener muligens at islam/muslimer ikke krever så mye i det hele tatt. Men tenk selv over hvor mye samfunnsdebatt det har vært rundt islam her i Norge, til tross for at muslimer er en minoritet, en riktig så liten minoritet også. Det er vel heller få som ennå ikke har engasjert seg en eller flere ganger når man debatterer rituell omskjæring, bruk av hijab og niqab i det offentlige rom(noe som bryter denne nøytraliteten som vi selv mener er så nødvendig), halalslakt, bønnerom i skoler og arbeidsplasser, og de religiøse plaggene som skaper dette unaturlige skille mellom kjønnene. Hvorfor er det så viktig med å presse inn islamske verdier og sedvaner som ser ut til å stride med våres opprinnelige tradisjoner og normer? For dette blir presset på oss ! Om vi hadde ment at religiøse plagg og et skille mellom menn og kvinner ville være positivt for vårt samfunn, hadde vi nok adoptert slike verdier for lenge siden. Vi er tross alt lett påvirkelige vi nordmenn. Og det er ikke annet å vente. Den norske kulturen er liksom litt blodfattig der den står i ensom majestet, derfor har vi alltid søkt etter nye impulser fra andre kulturer for å utvikle og berike vårt eget uttrykk. Dette har vi gjort helt bevisst siden bronsealderen, om ikke tidligere. Vi har hentet impulser og ideer fra arabiske, europeiske, afrikanske og asiatiske land. Det handler om billedkunst, matkultur, musikk, interiør, mote, håndverk, politikk, filosofi, religion og etikk. Men denne islamske ideen om at kvinner ikke skal ha kontakt med menn man ikke er gift med og at kvinner skal dekke seg til, har vi så langt ikke ønsket å adoptere. Jeg tror de fleste norske kvinner vil føle seg som annenrangsborgere om de ikke kunne kle seg etter smak og behag. Ikke at det nødvendigvis er en slik grusom skjebne å dekke seg til muligens, men vi ønsker jo den samme friheten som menn har, og vi er svært bevisst på likeverd.Riktignok kunne man tatt debatten om kroppsdekkingen bidrar til at kvinner opplever mindre offentlig seksuell undertrykkelse og seksulle fristelser,og dermed gi kvinner mer frihet. Men da må man ta denne debatten seriøst, noe vi så langt ikke har gjort. Slik det fremstår nå har det blitt en «politisk» enighet om at man må få kle seg som man selv ønsker, og det gjelder så klart også for de kvinner som ønsker å dekke seg til.

Sharia

Sharia er noe vi så langt har takket nei til. Tross dette blir det innført en rekke shariaråd i Europa, noe som igjen har resultert i et voksende antall burka-fordummende kvinner i gatebildet.I Storbritannia har shariaråd blitt så vanlig at det nå er en del av konflikthåndteringen i det britiske rettsystemet. I 2007 etablerte også britiske myndigheter Muslim Arbitration Tribunals (MAT), med støtte fra både justisdepartementet og erkebiskopen av Canterbury. Det er sannsynlig at dette vil komme i Norge. Tor Langbach i Domstoladministrasjonen forteller at det ikke overrasker han om det allerede finnes. Imamer gir i dag råd til muslimer, og det er naturlig at de bruker sharia fordi det er den rettslige tradisjonen de er vant med.

• Også islamsk Råd Norge (IRN) ønsker seg shariaråd, men de understreker at de måharmoniseres med norsk lovgivning. Jeg frister meg til å spørre hva vi skal med denne sharialoven. For det er vel bare de radikale muslimer som er så fordømt hengivne til Sharia at de på død og liv må ha dette inn i»europeiske islam,» der forskjellen mellom sekulære lover og religiøse lover i mange henseender er merkbart stort. Europeisk islam burde vært reformert nå slik at de radikale muslimene( som kan virke fremmed og skremmende for flertallet), ikke hadde noe innflytelse i det hele tatt. Dette radikale kjenner vi muligens mest fra i muslimske land der ibadat reguleres av staten. Men sannheten er at også moderate muslimer opplever en slik regulering (individuelle plikter som bønn, halakjøtt, faste, hijab o.l) som en nødvendighet for å aktivt kunne være en del av samfunnet.

Vi blir fortalt at det er viktig å støtte de moderate muslimene i vårt samfunn. Men hva mener de at vi skal støtte. Er det mangfoldet, religionsfriheten, islamske verdier, tradisjoner, riter og sedvaner. Eller skal det støttes ene og alene i toleransens navn?Det er både riktig og viktig å støtte, å være åpen for det nye og vise toleranse og respekt. Men samtidig er det riktig å velge bort det som vi vurderer som ikke ønskelig. Og det er gjerne når vi velger bort det blir ment at vi er urimelig, at vi er intolerante. Men dette er ikke sannheten. Vi velger bort det som vi mener strider mot våres egne verdier, vi velger ikke bort fordi vi er intolerante

 Å faen som de kan sutre

Om muslimer ikke kan overbevise oss at deres verdier bør adopteres, velger de å sette seg selv i denne offerrollen som vi kjenner så inderlig godt til. De hevder at alt det som har gått galt i de muslimske landene må de vestlige landene ta skylden for. At de vestlige landene er skurken er jo historisk bevist. Dette er en debatt i seg selv, men en debatt som jeg må legge til side. Men for syns skyld; om vi går ut i fra at all dette jihad–maset vi opplever kan unnskyldes fordi alt er vår feil; hvordan har det seg da at muslimer slakter hinduer i India, buddhister i Indonesia og kristne i Sudan. Skal disse folkegruppene få lide fordi islam har en åpen konflikt med Bush& CO? 

• Også må vi for guds skyld ikke glemme at de islamske fundamentalistene har lagt i skyttergraven og murret lenge før invasjonen av Irak og Afghanistan, og lenge før 09.11. Sannheten er at islam alltid har sett «de andre» som sine fiender. De kan gjerne akseptere bokfolket, men utenom dette finnes det ingen respekt for ikke-muslimer, og hvertfall ikke ikke-muslimske kvinner. I Norge er det fortsatt en debatt i muslimske samfunn om det er haram å håndhilse på kvinner, om mannen er pliktig til å fortelle hvordan kvinner skal kle seg og hvor vidt kvinnene kan ses som likeverdige mennesker. Vi har forsatt debatt om islam skal kunne tillate seg å dømme homofile til døden, og vi har fortsatt islamske ledere og talsmenn som nekter å møte kvinner i samfunndebatter. De som preker islam, det vil si de lærde, imamer, mullaher osv. preker ikke om likeverd, men om antisemittisme, homofobi, religionstvang og kvinneundertrykkelse. I moskeene handler de evig samtaleemnene om hvordan mennene skal oppdra sine døtre, hvordan døtrene skal kle seg og hvilke utdannelse de skal ta. Dette er ingen en liten detalj av islam, denne er et stort inngrep i vært frie samfunn der samtlige skal være likeverdige

Hvordan ønsker vi vårt samfunn?