kolibris ord

Islam er nåtidens mest intolerante religion/ideologi. Islam er intolerant mot den individuelle frihet, den selvstendige tenkningen, ytringsfriheten, minoriteter, ikke-muslimer, homoseksuelle, og den er både mistenksom og intolerant mot kvinner. Ingen andre religioner viser slik intoleranse som islam. Vi har lært oss at vi skal tolerere denne intoleransen, noe som ikke bare er en dum tankegang, men også en farlig tankegang. Riktignok er det ønskelig at vi betrakter de aller fleste muslimer som moderate muslimer og ikke som ekstremister, men dette er i  seg selv ganske flokete med tanke på hvordan islam har markert seg i vår samfunnsdebatt de siste årene. Hele 97 % av muslimene er moderate muslimer, blir det hevdet. Men om flertallet av muslimer er moderate bør vi  se nærmere på hva det innebærer dette moderate islam.

• Mulig vi kan beskrive de moderatemuslimer i Europa som de muslimer som unngår å delta i direkte voldshandlinger og trusler i Allahs navn mens de samtidig kan mene at det kan være nødvendig med voldshandlinger, om islam blir utsatt for kritikk eller sjikane. Det er også de moderate muslimene som kan mene at homofili er en sykdom, fordi det står skrevet i den hellige Koran, men samtidig kan de unngå å støtte dødsstraff for homofili, dog uten å fordømme de som mener at dødsstraff for homofile er riktig og nødvendig.De moderate muslimer i Norge omskjære ikke sine jenter, men tross dette moderate synet måtte man i 1995 innføre en lov som forbyr denne religiøse sedvanen, og fortsatt blir norske jenter sendt til utlandet for å omskjæres, fordi dette ble anbefalt av Muhammed. Opp til 7000 norske jenter står i fare for å bli omskjært. På bakgrunn av dette høye tallet kan man muligens anta at også moderate omskjærer sine jenter. Moderate muslimer omskjærer sine gutter. Det er også mange ikke-muslimer som mener at dette er en ganske «moderat» lemlestelse, siden vi ennå ikke har fått et forbud som kan beskytte guttebarna. Den moderate muslim kan også være den muslim som ikke følger alle påbud og krav som islam stiller, som feks bønn fem ganger daglig og fasten. De moderate muslimene kan også velge bort noen forbud, som feks vennskap med ikke-muslimer og homofile. Men de ville nok ikke våget å påstå blant sine trosfeller at Muhammed en gang i fortiden hadde tolket Allahs budskap ukorrekt. En moderat muslim er nok smertelig klar over at en slik påstand kunne innebære «The kiss of death»
  

Å skille mellom de moderate og radikale muslimer er ikke en enkel sak, men begrepene brukes flittig, og ofte ukritisk, for å kunne å skille de snille muslimene fra de vonde muslimene, de gode muslimene fra de dårlige muslimene. Her er et eksempel på denne problemstillingen om ekstremisme.

«Det er mange som mener at «ekstremisme» er farlig. Men hva er egentlig «ekstremisme» og hva er ikke? Lederen for Det europeiske fatwarådet vil utrydde jødene. Er det «ekstremisme»? Og hva med Moheylden Mohammad som studerte islam ved det prestisjetunge universitetet i Medina? Her påpeker han at Koranen er full av oppfordringer og pålegg om krig: Er han «ekstremist» ? I så fall hva da med profeten Muhammed som fikk Koranen med alle sine befalinger om krig nedtegnet, og som selv lanserte en rekke angrepskriger. Var profeten Muhammed «ekstremist»? Kan man da si at profetens lære er «ekstremistisk»? Kan man grovt sett si at de muslimene som baserer sitt livssyn på profeten Muhammeds lære er ekstremister? Og at de som baserer sitt livssyn på ideene til andre autoriteter som Barack Obamas og Jesus Kristus’ lære er vanlige muslimer?»

Dette er sikkert noe man kunne drøftet videre, men jeg vil istede gå tilbake til denne toleransen som jeg begynte med innledningsvis. Vi antar at de moderate muslimene (97% av muslimene. Husk det) er like opptatt av dette med toleranse og respekt som vi er. Vi har jo erfart at i minoritetsgrupper er muslimene svært opptatt av hvordan majoriteten skal vise toleranse mot denne minoriteten de selv tilhører. Men om du følger litt med i media vil du også oppdage at der islam er en majoritet er rettighetene til minoritetene så og si fraværende. Når islam er en minoritet, blir det også mye prat om menneskets rettigheter i lys av FNs menneskerettigheter, men når islam er en majoritet blir de samme rettighetene kastet rett at av vinduet. 

Toleranse i toleransens navn?

Noen mener muligens at islam/muslimer ikke krever så mye i det hele tatt. Men tenk selv over hvor mye samfunnsdebatt det har vært rundt islam her i Norge, til tross for at muslimer er en minoritet, en riktig så liten minoritet også. Det er vel heller få som ennå ikke har engasjert seg en eller flere ganger når man debatterer rituell omskjæring, bruk av hijab og niqab i det offentlige rom(noe som bryter denne nøytraliteten som vi selv mener er så nødvendig), halalslakt, bønnerom i skoler og arbeidsplasser, og de religiøse plaggene som skaper dette unaturlige skille mellom kjønnene. Hvorfor er det så viktig med å presse inn islamske verdier og sedvaner som ser ut til å stride med våres opprinnelige tradisjoner og normer? For dette blir presset på oss ! Om vi hadde ment at religiøse plagg og et skille mellom menn og kvinner ville være positivt for vårt samfunn, hadde vi nok adoptert slike verdier for lenge siden. Vi er tross alt lett påvirkelige vi nordmenn. Og det er ikke annet å vente. Den norske kulturen er liksom litt blodfattig der den står i ensom majestet, derfor har vi alltid søkt etter nye impulser fra andre kulturer for å utvikle og berike vårt eget uttrykk. Dette har vi gjort helt bevisst siden bronsealderen, om ikke tidligere. Vi har hentet impulser og ideer fra arabiske, europeiske, afrikanske og asiatiske land. Det handler om billedkunst, matkultur, musikk, interiør, mote, håndverk, politikk, filosofi, religion og etikk. Men denne islamske ideen om at kvinner ikke skal ha kontakt med menn man ikke er gift med og at kvinner skal dekke seg til, har vi så langt ikke ønsket å adoptere. Jeg tror de fleste norske kvinner vil føle seg som annenrangsborgere om de ikke kunne kle seg etter smak og behag. Ikke at det nødvendigvis er en slik grusom skjebne å dekke seg til muligens, men vi ønsker jo den samme friheten som menn har, og vi er svært bevisst på likeverd.Riktignok kunne man tatt debatten om kroppsdekkingen bidrar til at kvinner opplever mindre offentlig seksuell undertrykkelse og seksulle fristelser,og dermed gi kvinner mer frihet. Men da må man ta denne debatten seriøst, noe vi så langt ikke har gjort. Slik det fremstår nå har det blitt en «politisk» enighet om at man må få kle seg som man selv ønsker, og det gjelder så klart også for de kvinner som ønsker å dekke seg til.

Sharia

Sharia er noe vi så langt har takket nei til. Tross dette blir det innført en rekke shariaråd i Europa, noe som igjen har resultert i et voksende antall burka-fordummende kvinner i gatebildet.I Storbritannia har shariaråd blitt så vanlig at det nå er en del av konflikthåndteringen i det britiske rettsystemet. I 2007 etablerte også britiske myndigheter Muslim Arbitration Tribunals (MAT), med støtte fra både justisdepartementet og erkebiskopen av Canterbury. Det er sannsynlig at dette vil komme i Norge. Tor Langbach i Domstoladministrasjonen forteller at det ikke overrasker han om det allerede finnes. Imamer gir i dag råd til muslimer, og det er naturlig at de bruker sharia fordi det er den rettslige tradisjonen de er vant med.

• Også islamsk Råd Norge (IRN) ønsker seg shariaråd, men de understreker at de måharmoniseres med norsk lovgivning. Jeg frister meg til å spørre hva vi skal med denne sharialoven. For det er vel bare de radikale muslimer som er så fordømt hengivne til Sharia at de på død og liv må ha dette inn i»europeiske islam,» der forskjellen mellom sekulære lover og religiøse lover i mange henseender er merkbart stort. Europeisk islam burde vært reformert nå slik at de radikale muslimene( som kan virke fremmed og skremmende for flertallet), ikke hadde noe innflytelse i det hele tatt. Dette radikale kjenner vi muligens mest fra i muslimske land der ibadat reguleres av staten. Men sannheten er at også moderate muslimer opplever en slik regulering (individuelle plikter som bønn, halakjøtt, faste, hijab o.l) som en nødvendighet for å aktivt kunne være en del av samfunnet.

Vi blir fortalt at det er viktig å støtte de moderate muslimene i vårt samfunn. Men hva mener de at vi skal støtte. Er det mangfoldet, religionsfriheten, islamske verdier, tradisjoner, riter og sedvaner. Eller skal det støttes ene og alene i toleransens navn?Det er både riktig og viktig å støtte, å være åpen for det nye og vise toleranse og respekt. Men samtidig er det riktig å velge bort det som vi vurderer som ikke ønskelig. Og det er gjerne når vi velger bort det blir ment at vi er urimelig, at vi er intolerante. Men dette er ikke sannheten. Vi velger bort det som vi mener strider mot våres egne verdier, vi velger ikke bort fordi vi er intolerante

 Å faen som de kan sutre

Om muslimer ikke kan overbevise oss at deres verdier bør adopteres, velger de å sette seg selv i denne offerrollen som vi kjenner så inderlig godt til. De hevder at alt det som har gått galt i de muslimske landene må de vestlige landene ta skylden for. At de vestlige landene er skurken er jo historisk bevist. Dette er en debatt i seg selv, men en debatt som jeg må legge til side. Men for syns skyld; om vi går ut i fra at all dette jihad–maset vi opplever kan unnskyldes fordi alt er vår feil; hvordan har det seg da at muslimer slakter hinduer i India, buddhister i Indonesia og kristne i Sudan. Skal disse folkegruppene få lide fordi islam har en åpen konflikt med Bush& CO? 

• Også må vi for guds skyld ikke glemme at de islamske fundamentalistene har lagt i skyttergraven og murret lenge før invasjonen av Irak og Afghanistan, og lenge før 09.11. Sannheten er at islam alltid har sett «de andre» som sine fiender. De kan gjerne akseptere bokfolket, men utenom dette finnes det ingen respekt for ikke-muslimer, og hvertfall ikke ikke-muslimske kvinner. I Norge er det fortsatt en debatt i muslimske samfunn om det er haram å håndhilse på kvinner, om mannen er pliktig til å fortelle hvordan kvinner skal kle seg og hvor vidt kvinnene kan ses som likeverdige mennesker. Vi har forsatt debatt om islam skal kunne tillate seg å dømme homofile til døden, og vi har fortsatt islamske ledere og talsmenn som nekter å møte kvinner i samfunndebatter. De som preker islam, det vil si de lærde, imamer, mullaher osv. preker ikke om likeverd, men om antisemittisme, homofobi, religionstvang og kvinneundertrykkelse. I moskeene handler de evig samtaleemnene om hvordan mennene skal oppdra sine døtre, hvordan døtrene skal kle seg og hvilke utdannelse de skal ta. Dette er ingen en liten detalj av islam, denne er et stort inngrep i vært frie samfunn der samtlige skal være likeverdige

Hvordan ønsker vi vårt samfunn?