Joralf Gjerstad har i lang tid fått mer eller mindre fritt spillerom i den «alternative sfæren» i Norge. Til tross for noen tvilsomme metoder/dokumentasjoner har Gjerdstad, med god hjelp fra ukritisk media, maktet å overbevise det norske folk at han er en sannsiger og en helbreder.

Det er skrevet seks bøker om Joralf Gjerdstad, bedre kjent som Snåsamannen. Tre av bøkene har han skrevet selv. Den eneste kritiske blant disse bøkene er boka «profeten fra Snåsa»,skrevet av Ronnie Johanson.
En dag, sånn helt plutselig bestemte Gjerstad seg for å legge opp. Med å pensjonere seg mener han samtidig at han bør bli vernet mot all kritikk. Hans tilhengere verner han så godt de kan med tvilsomme og lite overbevisende metoder.De mener at denne tvers gjennom ydmyke, ærlige og oppriktige personen nå må få være i fred. Det blir understreket at denne avskyelige kritikken mot han er basert ene og alene på janteloven, respektløshet, uvitenhet, religions-avsky og ondskap. Så enkelt ble det for Snåsamannens forsvarere å snu kritikken mot denne ene personen som ønsker å sette folketro og overtro i et kritisk fokus. For det er dette denne boka handler om, ikke om Joralf Gjerstad som menneske.  Johansen har altsåprofetier i fokus, og hva er da mer naturlig enn å stille seg kritisk til nåtidens mest omtalte sannsiger og helbreder – den berømte Snåsamannen. Og for orden skyld; det er Gjerstad selv som har satt seg selv i denne utsatte posisjonen som profet.  

Det var boka «Snåsamannen:kraften som helbreder» som fikk Johansen til å se nærmere på Gjerstads evner, som feks. å kunne se inn i fremtiden. Hovedspørsmålet som stilles er om Gjerstad virkelig har overnaturlige evner. Johanson mener han gir leserne noen kritiske svar på dette, samtidig advarer han mot at folk skal tro på Gjerstad sine evner. Jeg synes ikke det er noe avskyelig med et slikt kritisk perspektiv. Og kritikken er slett ikke preget av noe jantelov eller religions-avsky, men av fornuften og en søken etter svar og eventuelle sannheter. Men joda, kritiske det er vi, men ikke fordi man utelukker at det kan skje ting som i første omgang kan være vanskelig å gi en vitenskapelig og naturlig forklaring på, men fordi folk flest er så forbaska ukritiske til å finne årsaken til slike påståtte mirakler. Samtidig ser man faren for denne stadig økende blinde troen til det overtroiske og det alternative.Gjerdstad derimot, ja, han mener så klart at denne kritikken er umoralsk, samt at den håner han for alt han sagt om kirka og religionsundervisningen i skolen.

  «Hvis vi forkaster religionsundervisninga i skolen, så er dette beviset på hva som skjer. Moralen forsvinner. Derfor må ikke religion ut av folkeskolen»(Gjerdstad).

Jeg synes denne «forsvarstalen» er forkastelig og lite opplysende. Han hevder at Johansen og mennesker som meg selv er umoralske løgnere fordi vi stiller spørsmål med hans subjektive oppfatninger om seg selv. Samtidig mener han at vår kritiske tenkemåte kan være en fare for moralen. Skulle gjerne hørt hvilke grunnlag han har for en slik påstand. Gjerdstad mener samtidig at myndighetene må holde personer som Johansen og meg under oppsyn, fordi vi er kritiske til påstander om overnaturlige evner. Betyr det at vi nå må stole på samtlige av de som hevder de har magiske evner – for Snåsamannen er jo ikke den eneste som hevder han har en slik gudegave. Blir man forresten mer moralsk av å tro på guder, ånder, profeter og mennesker med overnaturlige evner?


«Snåsamannen» vil så gjerne bevise
Test meg før jeg dør, har Gjerdstad sagt, men i neste øyeblikk ombestemmer han seg og nekter å la seg teste av vitenskapsfolk. For alle som har besøkt meg er test god nok, påstår han…eller forresten, ja, nei, jo….det er visst ikke tilstrekkelig beviser alikavel, for her finnes det jo ingen mirakler, bare påstander om at mirakler har skjedd. Og så lenge tusenvis av mennesker som har blitt helbredet ikke er tilstrekkelig bevis, velger Snåsamannen å bevise sin gudegave med ord. Det er altså med sine egne bøker Gjerstad dokumenterer sine historier. Her fremlegger han sine egne beviser på at han er helbreder og sannsiger. Det er ingen kontrollerte testinger av hans evner, bare hans subjektive opplevelser av ulike overnaturlige hendelser. Det innebærer at det ikke finnes noe form for kontroller og objektiv verifisering av sannhetsinnholdet av historiene. Man må altså bare akseptere hans ord som tilstrekkelig bevis. Dette er typisk i de alternative sfærene. Man blir nektet å tenke på egen hånd. Riktignok finnes det ingen kompliserte dogmer, slik som man kjenner fra religionene, men en guru kan jammen gjøre samme nytta. Her skal det ikke diskuteres så mye, men bare godtas. Slik er det også i Snåsamannens sfære. Han er den udiskutable lederen og forvalteren av en udiskutabel sannhet eller erfaring, og gjerne bare hans egen erfaring. Alt annet er utelukkende for denne så kalte tvers gjennom ærlige og sympatiske mannen, som så mange ønsker å forsvare som en hedersmann.

Debattene rundt Snåsamannen viser at det folk velger å tro på er mer eller mindre tilfeldig. Mulig det er den personen som prater best for seg eller skriver de beste bøkene man velger tro på. Men slike tilfeldige valg stiller oss ofte i et dilemma, for om man forsvarer én person med overnaturlige evner, er det vel også riktig at man støtter samtlige som hevder de har fått tildelt de samme evnene. Om jeg velger å tro på Gjerdstads fortelling om den blinde jenta som fikk synet tilbake, må jeg da også tro på den som forteller at han sørget for at en amputert arm vokste ut igjen. Eller er det slik at en helbreder bare kan helbrede sykliske sykdommer, slik som Gjerdstad hevder han gjør? Finner man ikke dette noe merkelig: at helbredelser, i de tilfellene de påstås å ha skjedd, alltid gjelder sykliske sykdommer, og at alt annen type helbredelse bare er en bløff?

Gud, jeg ba om å bli sterk, modig og rettferdig, og lovte deg at jeg skulle jeg gjøre verden til et bedre sted. 
Jeg arbeidet hardt for å oppfylle min del av avtalen, men til ingen nytte fordi du valgte å gå tilbake på din.

Gud, du ser vel at jeg kjemper og mange mennesker gjør det samme. 
Det finnes mennesker som er skadet, utmattet og døende, ofte uten at noen kan hjelpe. 
Bryr du deg ikke om hva du utsetter slike mennesker for? 
Når de går ned på kne for deg og ber om hjelp, lytter du i det hele tatt, eller er du bare opptatt av deg selv?

Fordi du mener at det skal handle om bare én?

Gud, burde du ikke nå ha forstått at det faktiskt finnes mange flere enn deg selv. 
Da burde du også innrømme at det også må handle om mere enn én.  
Hva med å åpne øynene for ei stund, slik at du kan se at mennesker blir sårbar av stadig motgang og svik. 
 Særlig når man ikke ser noe håp og fremtid.

Gud, noen fordømmer mennesket når noe går fryktelig galt. Men jeg dømmer ikke noen andre enn Deg.
Vi hadde jo en en overenskomst. 

Du og jeg. 

Jeg oppfylte min del av avtalen. 
Da synes jeg det er rett og rimelig at du oppfyller din.

Mens jeg ventet på deg, som et menneske full av håp og lojalitet, svevde jeg i skyene.
 Jeg hadde troen på at rettferdighet skulle skje.
Men det eneste jeg erfarte var ditt bruk av løgn, manipulasjon og svik. 

Du endret meg til ingenting.

Du gjorde meg usynlig og du stjal det mest verdifulle jeg har. 

Min tid! 

Hva var egentlig ditt motiv?

Jeg forsøker nå å advare, men min stemme blir ikke hørt. 

Jeg roper høyt ut at nå vil himmelen falle ned. Men ingen vil høre, ingen forstår. 
For hvordan kan man forstå at himmelen faller ned når man ikke en gang kan se de mørke skyene som truer?

De som lider av den omstridte sykdommen ME/CFS, må være blant de svakeste og dårligst ivaretatt pasientgruppene i Helsevesenet, og lite positivt skjer. (Einar Brandsdal)

Driffting – twisting – whiteout –blackbird braille – wenceslasaire – avalanche – swans-a-melting, deamondi-pavlova – eiderfalls – santanyeroofdikov –stellatundra – hunsters’ dream – fallop’ njoompoola –zebranivem – spangladasha – albadune – hironocrashka –hooded-wept – phlegm de neige – mouantainsob – anklebreaker –erase-o-dust – shnamistoflopp’n – terrablizza – whirlissimo –vanilla swarm – icyskidski – robber’s veil – creaky-creaky –pshychohail – whippooccino – shimmerglisten –zhivagodamarbletash – sorbetdeluge- sleetspoot’n – melt-o-blast – slipperella – boomerangablanca – groundberry down –meringuerpeaks – cre’am-bouffant – peDtaH’ ej chiIS go’ –deep’nhidden – bad for trains – shovelcrusted – anechoic –blown from polar fur – vanishing world – mistraldespair – snow.

  I den siste tiden har Martha fått stor mediaoppmerksomhet rundt sine engleopplevelser.  (12.01.2012). Det er tydelig at det norske folket er flerdelt i sin oppfatning av prinsessens engleflørt. Noen tror, noen fornekter og mange tviler. Jeg har samtidig registrert at flere føler seg støtt når Martha og hennes engletilhengere blir kritisert. Kritikerene blir da oppfordret til å feie for sin egen dør, tenke med hjerte, vise respekt og toleranse, og slutte med å være arrogant.

Jeg kan på ingen måte vise respekt for overtro, for sist jeg sjekka med virkeligheten ble engler definert som overtro på lik linje med spøkelser, nisser, gjenferd, hekser, tusser og troll. Overtro er ikke pålitelig viten. Jeg tilhenger av pålitelig viten. Om det er å være arrogant, så la det bli med det.

Det viser seg at selv om flere og flere nordmenn velger bort et religiøst/åndelig livssyn, har overtroen fortsatt et relativt godt grep på oss. Riktignok er ikke alle like stolte av å innrømme at de ser muligheten for at åndelige vesener er en del av vår egen sfære, men ofte forsøker de å unnskylde seg med å hevde at det kan finnes mer mellom himmel om jord enn hva man kan forklare. Denne påstanden har kun en hensikt; nemlig å skjule det faktum at man ikke vet! Så hvorfor godtar man først at man ikke vet, men i neste åndedrag late som at man vet allikevel?

 Man kan føle seg fristet til å godta engler som noe sant. For det kan vel ikke skade. Engler er jo i utgangspunktet bare søte og snille. Vår prinsesse leker med dem, de ler av de samme vitsene og de leter etter bilnøkler. Det er jo bare fint det. Men da må man også være oppmerksom på hva en slik anerkjennelse kan lede til. For om vi nå skulle anerkjenne engler som noe virkelig og sant, må vi samtidig anerkjenne troll, vetter, poltergeist og alle andre ånder –  som fortsatt eksisterer innenfor definisjonen overtro –  som noe like sant som engler. Om dette skulle skje, ville vår nye folketro gjennomgå en større utvidelse med sin nye og oppdaterte «sannhets-status». Denne nye og utvidede folketroen (siden det ikke lenger er overtro, men fortsatt ikke en religion) vil til slutt ende opp i et sammensurium av åndelige veiledere, dommere, juryer og bødler.  Er det en slik virkelighet vi ønsker oss?

Allerede i dag ser vi omrisset av dette kaoset i forbindelse med alternativmessene. Dette er messer som presenterer både alternative medisiner, holisme, esotorisme, og sikkert mye annet som jeg ikke kjenner til. Vår nye «folketro» disponerer blant folk(medium)som prater med de døde, spåkoner og trollmenn som ser din fremtid, og helbredere som har evnen til å helbrede de uhelbredelige. Dette kan gjøres med stein, krystall, fjær, vann, eller bare med magiske hender. Mye foregår på «bakrommet» også, blant annet menneskeofring. Riktignok ikke Norge, men det skjer. Alternativene er mange. I et slikt sammensurium oppstår det et stort problem. Problemet er at man mangler en felles virkelighetsbeskrivelse, fordi de alternative beskytter sin egen stand, sin egen forretning og sin egen overbevisning. Dette gjør de med å forsøke å overbevise at hans/hennes personlige og unike ikke-vitenskapelige virkelighetsbeskrivelse er den absolutt ekte og den sanne.

Om man kan forestille seg at Marthas engler og andre ånder som noen påstår finnes her oppe i det kalde nord, får denne anerkjennelsen de søker, da kan resultatet bli at dagens folketro/det alternative alminneliggjører denne overtroen. Da er ikke engleskoler, voodoo, heksebrygg, trollkunst og åndeutdrivelse alternative begreper lenger, men mer mainstream, gjerne noe som man forventer at man skal akseptere og ha respekt for. Men en ting må vi være oppmerksom på; Uansett hvor mange som mener at det er hyggelig med engler og demoner, så er overtro noe negativt, både for samfunnet og for det myndige, selvstendige og tenkende mennesket. De også fortjener vel litt respekt?

En av de som følte seg støtt av englekritikken mente at vi burde tenke mer med hjerte.  Jeg er empirist, og ingen empirister tenker med hjerte. Det er derfor jeg så bastant kan hevde at overtro er noe negativt. Jeg vet dette ved å skue tilbake i noen tusen års historie. Martha viser derimot mindre historieforståelse, der hun i et intervju i den danske tv-kanalen DR1 forteller at hun tror hun ville blitt brent på bålet om hun levde for 100 (!) år siden. Mulig hun hadde blitt siktet etter blasfemiloven for hundre år siden, men noe bålbrenning tviler jeg sterkt på. Ta deg sammen, Martha, du får tydeligvis dårlig engleråd.

I dag 27.mai 2013 har Martha innrømmet at de så kalte englefjærene som hun tidliger brukte som et «bevis» på at engler virkelig eksisterer, mest sansynligvis ikke var fra engler, men fra fugler. Jeg må undre meg: hvorfor har vi så lenge tillatt denne kvinnen å få styre som hun vil? Hun er en svindler, og svindlere skal straffes, ikke hylles og beskyttes. Hun sier selv at denne svindelen er hennes verktøy som hjelper henne å holde energinivået hennes oppe(!!) Det var jo en innrømmelse som kan fortelle at hun er både en svindler og en egoist som benytter seg menneskers godtroenhet for å kunne styrke sin egen ego.

Engler til besvær ♥

«Da de store kraftlinjene ble risset inn i historien i vår del av verden, med blod og tårer, da viktige skanser for menneskeverd ble erobret, var ikke kirken med. Den viste enten likegyldighet eller forrakt. Derfor virket det som urimelig tilsnikelse i ettertid å utrope de nevnte honørordene til kristne verdier. De fleste av dem har blitt til en del av vår hverdag, snarere på tross av kirken enn takket være den.» (Rudi Kessel)

Noen hevder at kristendommen i Norge har hatt innflytelse gjennom tusen år. Og ja, vi skal gi kirken ære for mye. Den har vært med på å spre lese og skrivekunsten, kunsten til å dyrke jord, inspirert til utfoldelse av ulike kunstformer, som musikk, arkitektur og kalligrafi. Men hva med de verdiene som vi i dag verdsetter høyest, som frihet, likeverd og demokrati?

Da menneskerettighetene – som nå står som symbol på meneskets frihet – ble kjempet frem, besto den kristne refleks å holde seg langt unna. Dette var en nymotens og unødvendig oppfinnelse i deres øyne. Mulig kirken var redd for å miste sin egen makt? Ville det i så fall ikke være noe de burde ha akseptert med tanke på hva godt disse rettighetene kunne gjøre for alle mennesker. For dette viktige fredsarbeidet etter 2.verdenskrig skulle baseres på noe mer enn å opprettholde et idealsamfunn og varig verdensfred. Arbeidet skulle også favne de sosiale, kulturelle, politiske og sivile aspektene. Hvordan kunne en kirke nekte for at dette var en nødvendighet? Ingen har gitt meg en god forklaring på dette.

Tross kristen motstand ble menneskerettighetene vedtatt og kunngjort av De Forente nasjoners tredje generalforsamling den 10 desember 1948. FN teller nå 193 medlemsland. Vatikanstaten er den eneste suverene stat i verden som har valgt å ikke være medlem i verdensorganisasjonen.

HVOR BEGYNNER DISSE UNIVERSELLE RETTIGHETENE?

Helt enkelt kan man beskrive menneskerettighetene som et sett med regler som refererer hvordan statsmaktene skal ivareta innbyggernes rettigheter. Med dagens øyne kan disse rettighetene oppleves som udramatiske, men opprinnelsen til menneskerettene var derimot revolusjonerende. Det var ingen plutselig revolusjon, men en prosess som gjennom generasjoner ledet frem til erklæringer som satt menneskenes rettigheter i sentrum.

Det er mange som har bidradd til tradisjonene som ledet frem til de menneskerettighetene vi kjenner i dag. Her kan jeg blant annet nevne Aurelius Augustinus, Martin Luthers 95 teser, og rasjonalismens grunnlegger, René Descartes berømte konklusjon: ”Cogito ergo sum” Mange av historiens teologer, vitenskapsmenn og filosofer ble forbilder til fremtidige tenkere, blant annet Hugo Grotius som utviklet folkeretten, John Lockes erfaringsfilosofiske program ”tabula rasa.” og Adam Smiths ”The Wealth of Nations.” Jeg kan på ingen måte presentere dem alle, men jeg vil forsøke å vise hvordan menneskets rettigheter har blitt betraktet gjennom de forskjellige tidsepokene.

Vi kan jo begynne fra begynnelsen, i den vestlige filosofens vugge. For allerede i det 6. århundre f.vt. hadde de greske og de romerske stoikerne kommet frem til menneskeretter som fremmet tankene rundt det frie mennesket og den frie tenkningen. Grekerne hadde en avansert lære om etikk og om moralske og verdimessige spørsmål. For grekerne ble idealet et samfunn som var preget av harmoni mellom samfunnsklassene. Målsetningen var at alle bidro med å skape en helhet som gagnet fellesskapet. Grekernes styring skjedde på demokratisk vis, uten at dette demokratiet kan sammenlignes med dagens demokrati, for selv om både slaver, innvandrere (metøker) og kvinner tilhørte en helhet – i likhet med de frie borgerens liv- så kunne de ikke bidra i det offentlige liv.  På Aristoteles tid (384-322 f. vt) lå makten hos den persiske storkongen, og det var kun de bemidlede som kunne få tilstrekkelig utdannelse og oppdragelse. Aristoteles mente at samfunnet skulle styres av en elite, men at makten og godene burde fordeleles for å sikre den ideelle styreform. Dette kunne realiseres om menneskene brukte sin fornuft og var rettferdig. Det som er godt og rettferdig for det enkelte mennesket, vil også være godt for samfunnet, hevdet Aristoteles.

DEN KONTINENTALEUROPEISKE NATURRETTSTENKNINGEN

Naturrett (latin, lex naturalis eller jus naturale) er en teori om at det finnes et sett av universelle rettsprinsipper som er av en slik grunnleggende karakter at de gjelder på et hvert sted og til en hver tid, til forskjell fra positivert rett (rettspositivisme). Naturretten har altså noe å si om menneskets verd, nemlig gjennom sitt syn på menneskets natur.

Etter delingen av Romerriket mistet den vestlige kristenheten kontakten med den klassiske greske arven når det gjaldt filosofi, matematikk, medisin, og politikk. Den romerske statsmakten ble erstattet med et føydalsystem som kan beskrives som et hierarkisk samfunnsorden, og så klart med kirken som en av de mektigste og rikeste jordeiere. De som våget å trosse kirkens holdninger risikerte straff og forfølgelse. Byene var derimot et selvstendig fristed. Dette ga borgerne muligheter til innflytelse på det åndelige plan. På universitetene arbeidet man blant annet med fortolkningen av Romerretten, noe som i opplysningstiden påvirket hele Europas tanker om rettferd og rettergang.

I den filosofiske sfæren hadde rasjonalistene fremmet ideer om at mennesket hadde en medfødt evne til å skjelne mellom sant og usant, mens empiristene trodde på naturvitenskapens muligheter. Med å utforske kunne man finne sannheter eller usannheter. Med dette kunne man forkaste både teologiske og abstrakte forklaringer. Et godt eksempel på dette er Roger Bacons (1210-94) forklaring på at jorden var rund. Argumentet var først og fremst at kulen hadde den mest perfekte formen. Dessuten erfarte Bacon at man kunne se lengre jo høyere oppe man var. (Bacon var emperist). Det var teologen Thomas Aquinas, (1225-1274) som gjenopprettet forbindelsen med de gamle greske ideer. Selv om Aquinas teorier gikk i strid med kirkens oppfatninger av naturen, klarte han å kombinere den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles filosofi. Dette la grunnlaget for naturrettstenkningen, som vektlegger mennesket som deltager i en naturlig eller guddommelig orden. Naturrettstanken understrekte menneskets moralske plikt og det menneskelige samhørighet. Menneskets fornuftsevne hadde den største betydning og sammen med sin erfaring kunne individet skille mellom rett og galt. Denne egenskapen var universell og umistelig.

KRITIKK MOT DET BESTÅENDE SAMFUNN
Fra det 14. århundre begynte svekkelsen av det føydalistiske systemet i Europa. Men selv om vi ser antydningene til de nye nasjonalstatene var det ikke ensbetydende med frihet og en rettferdig fordeling som kjennetegner mange av dagens nasjonalstater. Europa var i hovedsak preget av stendersamfunn og enevelde, noe som bidro til en stor misnøye blant befolkningen. Den nederlandske humanisten Erasmus av Rotterdam var blant dem som kritiserte samfunnet og kirken med boken ”Tåpelighetens lovprisning” 1511, mens Thomas Mores kritikk mot det bestående samfunnet ble fremlagt i boken ”Utopia” 1516. Takket være Gutenbergs boktrykkerkunst fra 1400-tallet ble nye teorier og ideer utvekslet mellom filosofer, teologer og vitenskapsmenn. Dette medførte en reaksjon på middelalderens prioritering på de religiøse spørsmålene på bekostning av de menneskenes anliggender.

Vitenskapsrevolusjonen på 1600-tallet og de filosofiske ideene rundt naturretten bidro til en videre svekkelse av kirkens autoritet som frem til renessansen hadde hatt enerett på viten og sannhet.

FRA NAURRETT TIL MENNESKERETT
Naturrettstradisjon, som den britiske filosofen John Locke (1632-1704) omformet inn i sin politiske filosofi, stimulerte tanken om likhet og ukrenkelige rettigheter som liv og frihet. Dette kan ses som grunnleggende rettigheter for enkeltmennesket. Man må ha rett til å leve. Det vil si at man har rett til et forsvar mot å bli drept eller bli utsatt for voldelige handlinger som kan begrense individets frihet og lykke. Locke, som var liberalismens fremste talsmann, innførte med sine ideer begrepet naturlige rettigheter i den politiske filosofien. Locke mente at rettigheter knyttet seg til individer i den kraft av å være mennesker, og det var statens oppgave å beskytte menneskenes rettigheter. Blir dette i prinsippet fulgt, får ingen person utilbørlig makt over andre, hevdet han.

Men innføringen av de naturlige rettigheter i den politiske filosofien referer til mer enn beskyttelse av menneskets naurlige rett. Den forklarer også behovet for å fjerne faktorer som kunne hindre landets ekspansjon og dens økonomisk utvikling. Krig kunne være en lønnsom affære, men konflikter kunne også terrorisere, noe som kunne true med sivilisasjonssammenbrudd. Her er religionskrigene et godt eksempel. Voltaire som roste religionsfriheten i England, uttrykte seg på denne måten; ”Hvis det var kun en religion i England, kunne man ha fryktet despoti, hvis det hadde vært to ville de ha skåret halsen over på hverandre, nå er det tretti og de lever i fred og lykke”

FRIHET
Frihet kunne skape det ideelle samfunnet, men det var nødvendig med en styreform som sørget for at uoverensstemmelser ikke oppsto og at menneskenes rettigheter ble beskyttet. For å oppnå økt innflytelse over sitt eget liv behøvdes det også en samfunnskontrakt mellom borgerne og de som styrte. Det var ulike teorier om hvordan den ideelle statsform skulle utarbeides:

• Thomas Hobbes (1588-1679) teorier var at alle måtte innordne seg én hersker om man ville unngå lovløsheter. Det betyr at delingsprinsippet mellom konge og parlament ikke var den ideelle form for styring. Hobbes holdinger var preget av religionskrigene som hadde skapt strid, både i England og på kontinentet.

• John Locke var påvirket av Oliver Cromwells og parlamentets seier over kong Karl I, noe som gjorde han kritisk mot Hobbes teorier. Locke fremla teoriene om rettstaten, men også om eiendomsrett og selvbestemmelse. Denne filosofien ble en modell for ”Declaration of Rigths,” som erklærte Parlamentets og det engelske folks politiske rettigheter og om rettstatens grunnprinsipper. ”Declaration of Rights” ble stedfestet av Vilhelm III i Bill of Rights i 1689.

I Storbritannia hadde vilkårene for debatt vært bedre enn i de kontinentaleuropeiske landene, men også her var tanken om den ideelle samfunnsordningen fremtredende.

• Frankrikes Jean Jacques Rousseaus (1712-1788) mente at en idealstat burde bygges på en autoritær styreform, hvor all makt skulle konsentreres på én enkelperson som skulle være utenfor det formelle maktapparatet. Riktignok mente Rousseaus at samfunnet måtte organiseres i overbestemmelse med den allmenne vilje, men det var ikke ensbetydende at det var flertallets vilje.

•  Den prøyssiske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) forsvarte den demokratiske styreformen, men han mente at enhver borger hadde plikt til å adlyde de lover og forordringer som gjaldt til enhver tid. Han mente at staten ikke hadde plikter ovenfor befolkningens velstand, med unntak av å sikre fred og eiendom. Kant var tilhenger av opplysningstidens idealer om et liberalt demokrati med en sterkt begrenset statsmakt.

•  Nederlandske Johann Fichtes syn var annerledes (1762-1814) Han hevdet at individet var uvesentlig og at all makt skulle samles i staten. ”Individet har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men må og bør reduseres til intet[…]” Staten skal ha all politisk og økonomisk makt, mente Fichte. ( Die Grundzüge des Gegenwärtigen Zeitalters,1806).

FRIHET FRA OG FRIHET TIL
«Frihet fra og frihet til» er begreper som stadig er tema i tenkningen rundt menneskerettighetene. Den klassiske naturrettstenkningen gir en tydelig oppfatning av menneskenes behov for å løserive seg fra gamle normer, tradisjoner og fordommer som gjennom flere generasjoner hadde gjort seg gjeldene. Den moderne naturretten kan gi en forståelse for borgernes krav om økt frihet i samfunnet, blant annet religionsfrihet og ytringsfrihet. Den nordamerikanske uavhengighetserklæringen forteller også om et slikt frihetsønske. De britiske koloniene i Amerika ønsket å løsrive seg fra den britiske krone og parlament. Det var økonomiske motiver bak uavhengighetskravet, men også et ønske om frihet fra eneveldet, forfølgelse, tortur og rettsløshet. De ønsket frihet til å søke lykke og rettferdighet.

Med ”The Declaration of Independence” erklærte de tretten koloniene seg uavhengig av Storbritannia og angir grunnlaget for dette;

”Vi mener at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene, og at de bygger sin rett til å styre på samtykke fra dem de styrer over. Når en styreform blir slik at den skader disse formål, har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre, bygd på de grunnsetninger og organisert i de former som synes best skikket til å sikre velferd og lykke”

Lockes politiske filosofi satt sitt preg på Thomas Jefferson( 1743- 1826), som forfattet den amerikanske uavhengighetserklæringen,samtidig som kontinentaleuropeiske ideer kan sees som avgjørende. Spesielt skulle Charles Montesquieues (1689-1755) teorier få en stor betydning for de moderne menneskerettighetene, men også for de kommende grunnlovene, blant annet i Norge, USA og Frankrike. Montesquieu gikk lengre enn Locke, med å skille mellom en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt. Dette skulle være tre separate offentlige organer, og de skulle handle uavhengig av hverandre. Montesquieu advarte: «Når den lovgivende makt forenes med den utøvende, eksisterer friheten ikke lenger.”

The Declaration of Independence (vedtatt 4.juli 1776), presenterte grunnleggende holdninger til demokrati og enkeltindividets rettigheter og integritet. Men historien demonstrerte et grelt eksempel på hvordan maktinnehavere kunne true individets rettigheter, ikke bare på bakgrunn av dens uvitenhet eller intoleranse, men også for å sikre eller øke sin egen makt og rikdom. For å hindre overgrep fra statsmakten ble det erklært at myndighetene hadde plikter ovenfor landets innbyggere. Dette er også et viktig støttepunkt for FNs menneskerettigheter. Rettighetenes formål er ikke bare ment for å sikre menneskenes ukrenkelige rett, men også for å hindre nasjonale og internasjonale uroligheter.

FRIHET, RETTIGHET OG LIKHET
England erstattet det konstitusjonelle monarkiets absolutisme i 1689 mens de amerikanske koloniene løsrev seg fra Storbritannia i 1776. Frankrike derimot forble et eneveldet, men både den klassiske naturrettstenkningen og Lockes rettighetsprinsipp skulle bli betydningsfulle for den politiske utviklingen i Frankrike. Den franske revolusjonen videreførte tankene fra uavhengighetserklæringen og samlet de franske borgerne under parolen ”frihet, likhet og brorskap.” Erklæringen om menneskets rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne erklæringen fremhevet menneskenes frihet, sikkerhet, eiendomsrett og motstand mot undertykkelse. Menneskerettighetserklæringen formulerte borgerskapets oppgjør med det franske eneveldet og stendersamfunnet, men rettighetene druknet i blod. Eneveldet ble avløst av keiserdømmet og Napoleonskrigene.  Men betydningen av det konstitusjonelle monarkiet og det parlamentariske demokratiet ble levedyktige i andre deler av Europa. Selv den eneveldige hersker av Østrerrike ble påvirket av rettighetsprinsippene, både når det gjaldt religionsfrihet og utarbeidingen av privatrettslig lovbok. Deretter gikk keiseren til angrep mot stender og privilegiesamfunnet, forteller historikeren Fuglestad. Dette forklarer at et ærlig og effektivt styre kunne sikre menneskets rettigheter, selv om det ikke var demokratsikt valgt. Men den forteller også at det må være styrt av lover, og ikke av enkeltmenneskets tanke.

Frihetstanken og rettighetstanken var betydningsfulle for menneskenes rettigheter, men 1600-tallet hadde også skapt grobunn for de drivkreftene som fremhevet likhetstanken. Dette kan forklares med den nye borgerklassen som vokste frem parallelt med kapitalismen. Borgerklassen hadde gått trøtt av privilegiesamfunnet og stendersamfunnet som ga adelen og aristokratiet politiske og økonomiske fordeler. Borgerklassen ønsket de samme privilegiene. Det fantes økonomisk tenkning allerede ved antikkens Hellas, men spesielt ble Skotten Adam Smiths(1723-1790) teorier betydningsfulle. Smiths arbeid er omfattende, men helt kortfattet kan man vurdere hans teorier som avgjørende til nasjonens velstand, og som støtte til det voksende borgerskapets behov for å løsrive seg fra det ”føydalistiske” byråkratiet.

FNs SIVILE OG POLITISKE RETTIGHETER
Den kontinentaleuropeiske naturretten kan sees som selveste fundamentet for de moderne menneskerettighetene. Parallelt med sekulariseringsprosessen bidro den klassiske naturrettstenkningen til en økende tiltro til menneskets fornuft, kunnskap og moral. Naturrettstenkningen fremhevet vår medfødte evne til å skille rett fra galt, noe som muligens er den viktigste motivasjonen for å løsrive seg fra dagens gjeldende normer, fordommer og uvitenhet. Radikale tankesett, som Bacons fortolkning på at jorden er rund og ikke flat som ei pannekake, kan ofte bli belønnet med nye friheter og nye rettigheter.

Uavhengighetserklæringen og den franske menneskerettserklæringen er de nedskrevne menneskeretter som hadde det formål å beskytte menneskene mot staten. Disse ideene ble en realitet på bakgrunn av opplysningstidens historiske kunnskaper om middelalderens føydalsystem, religionsmotsetninger og maktovergrep fra eneveldet. Målsetningen til opplysningstidenes filosofer var å fjerne elementer som man av erfaring hadde vurdert som begrensinger for menneskenes rett til lykke, rettferdighet og likhet. Disse nevnte elementene har blitt videreført i FNs menneskerettigheter, spesielt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. I denne konvensjonen er det nedskrevet 49 artikler om menneskenes sivile og politiske rettigheter. De sivile rettighetene forteller hvordan man kan verne liv, integritet, frihet, rettsikkerhet, privat- og familieliv og ytringsfrihet.

Menneskerettighetstradisjonen innholder mange elementer som har gjort inntrykk på meg, men det som har fått størst betydning er historien bak kampen om den avgjørende makten. For hvor stammer egentlig makten fra: er det skjebnen, dyktighet eller en guddommelig rett? Med den moderne naturrettstenkingen ble disse maktfaktorene gradvis eliminert. FNs politiske rettigheter har videreført elementene som fremhever enkeltmenneskets evne til å bruke sin fornuft, sin rettferdighet og sin frihet til det formål å utpeke representanter for menneskets myndighet. Dette kan ikke bare sees som en menneskelig rett, men også som en menneskelig plikt, både ovenfor seg selv og sine medmennesker. Og som Aristoteles ytret, ”det som er godt og rettferdig for det enkelte mennesket, vil også være godt for samfunnet.”

♥

• Aastorp Harald (journalist) ”Smith og smuler fra økonomiens historie” (oktober 2007)

• Andreassen Bernt: ”Fremveksten av den klassiske liberalismen.” (oktober 2007)  

• Brøntveit Erik og Duesund Knut”Filosofi, Livssyn og etikk” Fagbokforlaget 2002

• Bergem Knut/Karlsen Gunnar/Beate Slydal [red]- ” Menneskerettigheter, en innføring” – Humanistforlag, Oslo 1999

• Boberg Stig og Malmqvist Gøran.” Opplysningstiden” Cappelens verdenshistorie.

• Fuglestad Finn_ ”Fra svartedauden til Wienerkongressen”. Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt sammenliknende perspektiv.

• Høstmælingen Njål  ” Hva er menneskerettigheter? Universitetsforlaget, Oslo 2005

• Lingås Lars Gunnar_ ”Humanisme og andre verdslige livssyn”

• Martinsen Vegard_ ”Filosofi, en innføring” hovedlinjer i filosofiens historie ”Immanuel Kant” (oktober 2007) 

• Skovmand Sven _ ”Politikens verdenshistorie” Schibsted Forlagene AS, Oslo 2005-_Politikens Forlag A/S, København 2003

• Syse Henrik_ Naturrett og menneskeverd” filologen – historiske – filosofisk- fakultetstidsskrift (oktober 2007)http://www.hf.uio.no/ff/filologen/97-3/naturrett.html_

• Søderlind Didrik_ journalist_”Da jorden ble flat.”_ Artikkel 13.juli 2005. http://www.forskning.no/Artikler/2005/juli/1121171012.19

Hjelpelitteratur

• Dale Bjørn _Advokat ”Kurs i rettskildelære”2007 
  ”Common law har tilnærmet seg sakene kasuistisk og induktivt, men de kontinentaleuropeiske har dedusert fra lovens regler og prinsipper.” Holmes (The common Law 1881)The life of the law has not been logic: It has been experience.”

• Hjort Lillian (Informasjonsleder i Den norske Helsingforskomité)”Om menneskerettigheter og menneskerettighetens historie”

• Liberalismen – ”Jefferson” http://www.liberalismen.com/jefferson.shtml-  

• Meier Ralph_ ”Moralfilosofi fra antikkens Hellas til vår tid”_Nettleksjon 12-delemne3_filosofi og etikk._ HI Volda. REL112-høst 2007- Avd. for samfunnsfag.
• Stortinget ”Statsforfatningen i Norge” oppdatert 2005_ hentet oktober 2007

• The rough draft of the Declaration of Independence”-28 June, 1776

  Frihet fra og Frihet til ♥